00:00 - 15. desember 2017

Fordomsfull journalistikk

Denne uken lanserte HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) en rapport som bør få varsellampene til å blinke hos de fleste av oss. Funnene viser hvor utbredt fordommer mot muslimer er, og den viser at antisemittismen stadig er et problem. Sistnevnte har riktignok gått ned siden forrige undersøkelse i 2011, men resultatet gir likevel grunn til bekymring.

En annen grunn til bekymring er hvordan noen medier har valgt å dekke funnene i undersøkelsen. Aftenposten valgte følgende vinkling: «Muslimer er mer negative til jøder enn resten av befolkningen.» Jeg tok kontakt med journalisten for å høre hvorfor de ikke i større grad løfter frem fiendtligheten mot muslimer. Vedkommende svarte at de allerede har skrevet om det, i forbindelse med Bushra Ishaqs nye bok.

HL-senterets undersøkelse tyder på at fiendtligheten mot muslimer i dag må anerkjennes som et langt større problem enn hva som kan sies å være dekket i én avisartikkel. Logikken «vi har allerede skrevet om dette» virker å gjelde mest i saker om minoriteter. Kanskje skyldes det at de ikke oppfattes som like universelt interessante. En journalist ville for eksempel neppe svart: «Nei, beklager, vi kan ikke skrive om hvite menn, for vi skrev om dem i forrige måned».

Morgenbladet følger etter med en problematisk vinkling ved å stille spørsmål formulert ut fra fordommer. I et intervju med Vibeke Moe, en av forskerne bak HL-undersøkelsen, konstaterer journalisten: «Men uten å være del av noen muslimfiendtlig diskurs, det jeg vet om, så kan det godt hende jeg ville slutte meg til påstanden om at ‘muslimer er en trussel mot norsk kultur’ – i den forstand at det kan gjelde en skolekrets med nesten bare muslimske elever, eller et nabolag som er ganske ghettofisert. Da truer noen muslimer norsk kultur noen steder.»

Å knytte fordommer til muslimer er ikke naturlig, det blir naturlig først etter at koblingen er blitt automatisert.

Jeg får lyst til å stille følgende spørsmål: Hva får oss til å se på barn som en trussel mot norsk kultur fordi de er muslimer? Og, når vi gjør dette, hvorfor tar vi for gitt at norsk kultur er en størrelse adskilt fra norske muslimer?

Journalisten forklarer ikke hva norsk kultur er eller hva ved barnas religiøsitet som er truende. Vedkommende distanserer seg fra den muslimfiendtlige diskursen, men bekrefter den samtidig ved blant annet å trekke frem barns religiøse affiliasjon som en trussel mot norsk kultur. Det er uttrykk for fordommer: Man tror man kjenner muslimer basert på forestillinger man har om dem.

I en skolekrets med 99 muslimske elever, hvordan vet man at elevene er så ensartede at de ikke lar seg forene med det norske? Hva er det som får oss til å tro at de ikke er muslimer på 99 forskjellige måter?

Å knytte fordommer til muslimer er ikke naturlig, det blir naturlig først etter at koblingen er blitt automatisert.

 

 

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»
«Man kan fortviles over at militære ledere forbereder for krig, men det er deres yrke.»