Annonse
00:00 - 24. november 2017

Tøyen er et parallellsamfunn, skriver Nora Mehsen.

Tøyen er et parallellsamfunn, skriver Nora Mehsen.

Annonse

Ofte har det slått meg, mens jeg har sittet på en av de nyåpnede kafeene på Tøyen torg og spist min nyr og grønnkål og sippet bokkøl: «Jeg er den eneste brune personen i lokalet». Med tanke på at halvparten av beboerne i området har innvandrerbakgrunn, er denne selekteringen neppe tilfeldig. Hvem er det som ikke er her, hvorfor er de ikke her og hvor er de i stedet? Eller, spurt på en annen måte: «Hvorfor er jeg her?» Noen ville omtalt tilstedeværelsen min på akkurat disse stedene som prakteksempelet på en integrert/assimilert bruning. Andre ville påpekt at plasseringen min – og min ganes preferanser – også sier noe om klassereisen jeg har hatt, fra å ha vokst opp i en arbeiderklassefamilie med dårlig råd, til å bli en høyere utdannet byråkrat i middelklasseomstendigheter.

141 millioner er blitt pumpet inn i nabolaget mitt, Tøyen, de siste fire årene. I bytte mot flyttingen av Munch-museet til Bjørvika, fikk SV i 2013 forhandlet frem et løft som skulle styrke lokalbefolkningens opplevelse av området som trygt og inkluderende, og komme særlig barn og unge til gode. En ren saga blott, skulle man tro forrige ukes Brennpunkt-dokumentar «Norske tilstander». Snarere enn bedrede oppvekst- og levekår, har Tøyen endt opp med noen blomsterkasser og veggmalerier – og en økning i ungdomskriminaliteten og barnefattigdommen. Hvem er det som egentlig er blitt løftet?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mer fra Ideer

Men Nato og regjeringen har et forklaringsproblem, som utvalget ikke svarte på.
Stortingets rolle er ikke å fungere som en internasjonal domstol med folkerettslig spisskompetanse.