Annonse

Annonse

19:41 - 02. desember 2017

Åpenhet som fører til avstand

Den største utfordringen ved sosiale medier handler om den nye åpenheten.

Nærhet: Foreldre bør bli bedre til å være nær sine barn, heve blikket fra Facebook og se hva som skjer i stedet for å forsvinne inn i nettet, mener artikkelforfatteren. Foto: Getty Images

«Endelig kan vi snakke om det». Øyeblikket når sannheten kommer på bordet blant venner og familie oppleves av mange som et forløsende øyeblikk. Det som før var uforståelig, kan forstås, og det som forstås, er lettere å bære. Var det ikke for at sannhet og samtaler faktisk løser problemer, ville jeg ikke hatt jobb som terapeut.

Derfra er det lett å tenke at åpenhet i seg selv er løsningen. Slik er det ikke. Det forløsende er kontakten både før og etter åpenheten, og hvordan åpenheten påvirker en selv og ens nære relasjoner. De følgende tre historiene viser hvor vanskelig det kan være å se hvilke følelser våre nærmeste kan få av historiefortellingen vår: 

Hege er på legevakten med sønnen, som har brukket armen og hatt det fryktelig vondt de siste timene. Lege og sykepleiere har dratt armen på plass og er nå i ferd med å legge gips. Hege er stolt av sønnens og hennes egen håndtering av situasjonen, og tar bilde av den gipsede armen, som hun legger ut på Facebook: «Tøffingen på legevakta. Men alt bra nå.» I drosjen på vei hjem sitter hun og svarer og liker på alle kommentarene som kommer inn. Mer enn 120 personer hun vet hvem er, liker hennes statusoppdatering på kort tid, mange skriver også fine kommentarer. Støtten varmer. Sønnen hennes sitter der også, sliten etter påkjenningen, og føler seg ensom.

Sosiale medier har gitt oss en helt ny mulighet til å søke støtte. Vi kan få støtte fra langt flere enn noen gang før, og støtte fra venner, familie og bekjente gjør godt. Problemet er at de vi får støtte fra, står lenger unna enn dem vi er mye sammen med. Oppmerksomheten rettes mot det ytterste av omgangskretsen i stedet for det innerste. Problemet er ikke bildet av Heges sønn, men at delingen får henne til å ta oppmerksomheten vekk fra ham. Og samtidig binder hun ham til en forståelse av å ha håndtert situasjonen på en god (tøff!) måte som det kan være vanskelig å leve opp til. 

Line skal ordne neglene og spør på Snapchat om hun skal ha spisse eller butte negler. Etter en liten avstemning blir det butte ender. Når hun kommer hjem og stolt viser frem neglene til kjæresten, sier han at han egentlig liker spiss best. Hun fnyser og viser til undersøkelsen blant sine 280 følgere på «Snap». Han smiler, og tenker at valget ikke spiller så stor rolle; han elsker henne jo. Men på et vis føler han seg likevel uviktig, som om hans mening ikke betyr noe.

I de små og store spørsmål livet består av, er det samtalene som knytter oss sammen. Et kjærestepar trenger nærhet. En økende uro knyttet til hvor viktig en er for kjæresten, forbindes med ensomhet og følelsen av utilstrekkelighet, som i giftig kombinasjon kan drepe dyp kjærlighet. Det er lett å oppleve at 280 venner er viktigere enn én kjæreste: Det gir en beruselse og en følelse av å være viktig når så mange mennesker engasjerer seg i ens liv. Men de 280 vennene kan ikke erstatte kjærestens smil.

De 280 vennene kan ikke erstatte kjærestens smil.

Slik er det også når de virkelige krisene oppstår. Selv om mange vil tilby støtte i sosiale medier, er det de nærmeste som stiller opp i dagene som følger. Det å kjenne at en er viktig, henger tett sammen med det å kjenne at en blir lyttet til på en annen måte enn alle andre. 

Vegard har hatt stor suksess med å dele historier fra mobbingen i oppveksten. Han har blogget og holdt foredrag, og snart kommer boken. Under en familiemiddag kommer temaet opp. Foreldrene blir overrasket, og kjenner seg lite igjen i det han deler. De anerkjenner at Vegard ble mobbet og har lidd mye, men har skånet ham fra deres noe annerledes forståelse av hvorfor Vegard var mistilpasset og ble dårlig behandlet. Vegard blir sint: det er hans historie, bare han var der! Senere bemerker mor til far at det er som om hver gang Vegard deler historien, så blir den litt verre, han blir litt mer ensom, og alle involverte blir litt mer skyldige. Hun opplever at de ikke lenger har en felles fortid, at Vegards fortelling har overtatt og ser ut til å leve sitt eget liv som ikke involverer dem.

Når vi deler vår subjektive opplevelse, så er den nettopp det: En fortelling sett fra vårt ståsted, hvor vi selv er helter. Vi trenger å tenke at vi gjorde det rette, at eks-kjæresten er vanskelig og vi selv snille, at vi har gjort noe ekstraordinært og klart oss bedre enn de fleste. Et slik narrativ beskytter oss fra grubling og angst, men er ikke nødvendigvis sant. En historie har flere sider, og hukommelsen er et upålitelig sannhetsvitne.

I mediene må historier forenkles og fortettes til de blir engasjerende, og spesielt i sosiale medier er det lite rom for nyanser. På samme måte kan åpenhet bidra til å forenkle vår egen forståelse og skape et press mot de nære som ser situasjonen annerledes. Når en deler vanskelige historier i offentligheten, med de konflikter, trolling og politiske kamper det kan avføde, settes de nærmeste i en posisjon hvor de må velge om de er med eller mot eller vil ignorere det hele. Slik undermineres den utvekslingen og uenigheten som knytter oss sammen og gir oss muligheter til å kjenne oss viktige og vokse sammen.

De tre historiene gir et bilde av hvor fort den ytre kretsen av mennesker kan overta for den innerste, og hvordan dynamikk og dramaturgi i sosiale medier påvirker både den som forteller og det som blir fortalt, som over tid kan forandre relasjoner. Dersom de nærmeste blir stilt på linje med bekjente, kan en bli ensom blant mange mennesker.

Den nye åpenheten har gitt det offentlige rom et mer personlig preg, som gir både gjenkjennelse og oppmuntring: Å se at man ikke er den eneste med angst, spiseforstyrrelser eller vanskeligheter med å takle foreldrerollen. Det personlige kan flytte både politiske, sosiale og økonomiske sannheter. Men åpenheten har sin pris, og den største risikoen er når det går på bekostning av nærhet.

Med en grad av bevissthet kan delingen gi mer av det vi trenger: åpenhet og kontakt. Derfor bør ikke ungdommers deling møtes med fordømmelse, men med undring og samtale. Åpenhet er hverken riktig eller galt – det er et verktøy som brukes med ulik kyndighet, forståelse og resultat. Sosiale medier bør brukes for det de er, en mulighet til å holde kontakten med mange og påvirke mange. Men bruk mest energi der det virkelige livet ligger, sammen med de få og nære.

Annonse