Annonse
00:00 - 17. november 2017

Sterris ønsketenking

Det er ikke høyresidens liberalisme, men Aksel Braanen Sterris abstrakte drømme-liberalisme som er politisk impotent. 

Politiske sjelevenner: Ronald Reagan og Margaret Thatcher er blant de tydeligste eksemplene på hvilken gjennomslagskraft det nyliberalistiske tankegodset skapt i Mont Pelerin Society har hatt. Foto: Brettmann / Contributor / Getty Images
Annonse

Aksel Braanen Sterri anklager i Morgenbladet 10. november vår antologi Ingen mennesker er født frie for å fremstille kritikk av en svært høyrevridd variant av liberalismen, som om det var en kritikk av liberalismen som sådan. Slik utnytter vi ifølge Sterri en begrepsuklarhet for å vise at liberalismen er «impotent», et argument vi bare støtter med eksempler fra «én relativt marginal gren innen liberalismen, nemlig klassisk liberalisme eller libertarianismen, som forsvarer en minst mulig stat og mest mulig marked.»

Sterri hevder at klassisk liberalisme/libertarianisme er en marginal politisk retning, og nevner Robert Nozick som et medlem av denne tradisjonen. Problemet er bare at Nozick ikke nevnes en eneste gang i antologien. Likhetstegnet Sterri trekker mellom klassisk liberalisme og libertarianisme er også tvilsomt, noe som kommer tydelig frem i kapittelet «Nyliberalisme – en skapelsesberetning».

Begrepet «klassisk liberalisme» ble i sin tid hentet frem av en gruppe tenkere som begynte med å kalle seg «nyliberalister» på 1930-tallet, men i etterkrigstida fikk større behov for å vektlegge kontinuitet enn brudd med tidligere tiders høyreorienterte liberalister. Slik kapittelet viser var dette en relativt mangfoldig strømning, bundet sammen av troen på markedsmekanismen som organiserende prinsipp for den moderne verden, men slett ikke fremmed for å bruke staten i markedets tjeneste. Skillet Sterri trekker opp mellom høyreorienterte libertarianister på den ene siden og progressive sosialliberalister på den andre, er dermed mindre tydelig enn han kanskje skulle ønske seg.

Liberalismen har blitt så hegemonisk at de færreste kan tenke seg et alternativ til den.

Likevel er det riktig at vi vektlegger en mindre egalitær variant av liberalismen enn den Sterri selv ønsker at skal være den dominerende, særlig det nevnte prosjektet rundt Mont Pelerin Society og de 450 tenketanker i rundt 100 land som det avfødte. Men at hensikten med dette skulle være å lure inn en konklusjon om at liberalismen var impotent, «manglet gjennomslagskraft», som det står i ordboken, er å snu saken på hodet. Poenget er snarere at liberalismen har blitt så hegemonisk at de færreste kan tenke seg et alternativ til den, og at den under ledelse av en svært markedsorientert falanks har blitt svært potent i sin evne til å bevege verden.

Det er overraskende at Sterri ser ut til å avvise skikkelsene bak Mont Pelerin Society og tenketankene som ble skapt i dens bilde, som «marginale», samtidig som han løfter frem mer egalitære politiske filosofer som John Rawls (som vi vier et helt kapittel i vår antologi), Ronald Dworkin og John Roemer som mer relevante og sentrale. Det er kanskje riktig at de siste blir oftere sitert enn de første blant politiske filosofer, men det er ikke nødvendigvis et godt mål på deres gjennomslagskraft.

For å nevne noe beskriver vi et nettverk av hundrevis av tenketanker, ideer som sterkt influerte Margaret Thatcher og Ronald Reagan, prinsipper som formet og inspirerte den økonomiske rereguleringen fra 1980-tallet, så vel som endringer av offentlig administrasjon kjent som New Public Management. Dette tankegodset er alt annet enn «impotent».

For en antologi som vil ta for seg samfunnsendringene de siste tiårene, er det heller Rawls, Dworkin og Roemer som fremstår som marginale. Det er slående hvordan politisk filosofi under ledelse av denne egalitære liberalismen har viet seg til å utforme luftslott og rettferdsbegreper som ikke ser ut til å interessere eller affisere verden utenfor universitetet. Kanskje ligger forklaringen i at de representerer en akademisk moralisme som abstraherer så kraftig fra den politiske og økonomiske virkeligheten rundt dem, at den gjøres ute av stand til å påvirke den?

Rawls vil filosofere bak et «uvitenhetens slør» der alle fakta om menneskene i samfunnet forsvinner, som klasse og økonomiske forskjeller, mens Dworkin tenker seg til et idealsamfunn på en øde øy, utenfor alle eksisterende samfunn. I våre øyne er slike vidløftige tankeeksperimenter så abstrakte at de snarere bidrar til å tilsløre virkeligheten fremfor å danne et nyttig utgangspunkt for menneskelig frigjøring.

Hør også Morgenbladets podkast denne uken: Aksel Braanen Sterri og Mímir Kristjánsson debatterer liberalismens frigjørende kraft.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer