Annonse
00:00 - 03. november 2017

«Skap, kunstner!»

Annonse

At det er mange negative meninger om Linda Hofstad Helleland, kommer klart frem i Morgenbladets gjennomgang av kulturministre 27. oktober. Sammenlignet med den rundhåndede, litt-for-involverte kulturonkelen Trond Giske velger Helleland en klassisk bistandslogikk: «Gi kunstneren en fisk, og hun har mat for en dag. Lær en kunstner å fiske, og hun har mat for resten av livet.» Dette med initiativer som Kreativt Norge, som ifølge Kulturrådets nettsider skal bidra til at «norsk kunst og kultur oppnår økte inntekter», og en utvidet ramme for gaveforsterkningsordningen som skal oppmuntre til privat kunstsponsing.

I årets statsbudsjett var kunstnerne taperne. Helleland unnlot å gjennomføre den sårt trengte lønnsreformen for kunstnerstipendene, kuttet i midlene til internasjonal formidling, og prøvde å frata kunstnere retten til å oppnevne egne stipendkomiteer. Selvsagt er dette til å rive seg i håret over. Samtidig må vi forstå at det er en del av en omfattende taktikk.

Dette er en gyllen anledning for norske kunstnere til å ta tilbake retorikken fra Helleland.

Helleland forsøker å omformulere hele kulturbegrepet, uttalte Jon Refsdal Moe i Morgenbladets artikkel. Folk skal «spørre seg om hvorfor de skal finansiere kunst i det hele tatt», ifølge Moe. Hvis mange nok mennesker er usikre på kunstens verdi, vil det bli enklere å skyve ansvaret for finansiering over på Statoil, Christian Ringnes og kunstnernes egen «salgbarhet».

Slike diskusjoner må kunstverdenen både tåle og invitere til. Nylig ble et kunstverk i Kvam fjernet etter en opphetet debatt. Folk utenfor kunstverden engasjerte seg aktivt i spørsmålet om hva god kunst er og hvordan offentlige midler bør forvaltes. Folk bør ikke oppfordres til å ødelegge kunst de misliker, men det var en viktig lærepenge da kunst ble satt på dagsordenen.

Diskusjonen bør ikke bare handle om det siste statsbudsjettet eller kunstnernes negative lønnsvekst. Dette er en gyllen anledning for norske kunstnere til å ta tilbake retorikken fra Helleland. Kunstneroppropet den 26. oktober brukte Edvard Munch som eksempel på hvordan offentlig støtte har lønnet seg, siden han mottok arbeids- og reisestipend. Det holder ikke. Vi bør benytte sjansen til å gjøre kunstneres praksis mer åpen for offentligheten, øke eksponeringen for stipendmottagere og bryte ned ideen om kunstverden som en lukket klubb.

Hellelands kutt og krav til lønnsomhet virker som et nederlag, men er en mulighet. Hun tvinger oss til å vise hvordan kulturmidler brukes og hvordan kunst beriker hverdagen og ordskiftet. Søkelyset er rettet mot kunstnere: Hva driver dere med, og hvorfor har det verdi? Nå er det opp til oss å vise det. Som Goethe sa: «Skap, kunstner! Tal ikke!»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»