Annonse

Annonse

00:00 - 08. desember 2017

Ættestupet i velferdssamfunnet

Mange sier de ikke er redde for alderdommen, og jeg misunner dem, skriver Sissel Gran.

Endring: Frykten for alderdommen må vi godta, og vemodet og sorgen over det som er over, men skammen skal vi avvise, skriver Sissel Gran. På bildet: Eva Storsveen, 74.

 

Det er dette filmsitatet som underlig nok stiger frem fra min hjernes dunkle arkiv når jeg går i gang med å skrive dette foreløpig siste essayet om aldring. Jeg kjenner at jeg har motstand mot å ta fatt på denne etappen, og derfor tyr jeg til min sedvanlige tankeflukt, men tankeflukt er sjelden helt irrelevant for temaet man basker med når man skriver. Sitatet er hentet fra en av mine favorittfilmer, og det er den menneskeskapte replikanten Roy Batty, i skuespiller Rutger Hauers skikkelse, som ytrer disse gåtefulle ordene rett før han slutter å leve. Roy og hans gjeng har rømt tilbake til jorden etter å ha slavet for menneskene på en fjern planet. De er på rasende leting etter sin skaper i forsøket på å forlenge sin forhåndsprogrammerte livslengde, men de er dømt. Ingenting kan endre deres skjebne. Denne futuristiske, berømte dødstalen fra Ridley Scotts science-fiction-dystopi Blade Runner klinger som et ekko fra tidlig indiansk kultur, inuitt-kultur og japansk kultur, der geronticide – rituelle drap på syke og eldre – eller selvdrap, selvofring for stammens skyld, fant sted i gammel tid. De som ble en byrde, en unyttig munn, ble ikke lenger regnet med blant de levende. De falt ut av stammens fellesskap og ble skjøvet ut i randsonen. De ble De andre og kunne dermed forlates, kveles, kastes utfor stup eller bli ignorert og langsomt sulte i hjel. Roy Batty er hverken syk eller gammel, men han har utspilt sin rolle, han skal trekkes tilbake som det heter i denne sjangeren, og siden han ikke er et menneske, bare en av De andre, er han uten rettigheter. Rett før han slukner, knelende i nattsvart regn, har han spart sin forfølger som har hatt i oppdrag å drepe ham før han gjør mer skade. Ved å unnlate å tilintetgjøre sin fiende, fremstår Roy som mer menneskelig enn menneskene.

Og da er jeg ved dette essayets hovedtema: Hvordan skal vi forholde oss til det faktum at vi én gang – hvis vi lever lenge nok – vil komme til å gå over terskelen til den siste alder? Skal vi skyve det vekk så lenge vi kan? Eller skal vi arbeide med å innse det, tåle den frykten det kanskje vekker i oss, prøve å venne oss til tanken? Og hvordan vil vi og omgivelsene takle situasjonen når vi for alvor begynner å leve i overgangen mellom liv og død? Er det mulig å unngå å havne i den utstøtte og utsatte kategorien De andre, når vi ikke lenger er i vekstfasen, men snarere i vedlikeholds- og avgangsfasen? Og hva med meg som alltid har grudd meg til sykdom, smerte og langsom død – er det mulig for meg å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige, uten Gud eller engler ved min side? 

Annonse