Kenneth Moe skriver i et leserinnlegg 3. november at jeg i anmeldelsen av essayet hans «Imot Sæterbakken» forenkler teksten hans «til det meningsløse» og ikke tar hensyn til hans «utallige problematiseringer» av sitt eget perspektiv.
Tittelen på leserinnlegget lyder «Provoserende med vilje?», et spørsmål vi begge tydeligvis har behov for å stille den andre. Det er riktig at jeg i anmeldelsen tar utgangspunkt i det jeg oppfatter som Moes «sannhet», hans behov for å «redusere forfatterskapet ned til det mest åpenbare», som han skriver i begynnelsen av essayet, og ikke hans mange forbehold og nyanseringer. Det er tross alt en kritisk vurdering, ikke en parafrase.
Man får ikke med alt i en anmeldelse, så jeg belyser gjerne mer av vurderingen min her. Det er ikke uten grunn at jeg anså det nødvendig å styre unna Moes «utallige problematiseringer».
Både boken og leserinnlegget er en blanding av sterke påstander og sterke forbehold, der de sistnevnte er såpass mange at de nærmest nuller ut påstandene. Jeg mistenker derfor forfatteren for å ville demme opp for enhver negativ kritikk.
Moes retorikk er grunnleggende selvmotsigende.
På retorisk snedig vis kommer han eventuelle uenige anmeldere i forkjøpet: «Hvem som helst kan lete etter eksempler på at jeg tar feil og slik motbevise min Sæterbakken.» I prinsippet sier han at det er poengløst å komme med innvendinger mot lesningen hans – han er nemlig klar over dem allerede!
Moes retorikk er grunnleggende selvmotsigende. På den ene siden skriver han at han ønsker å tenke én tanke helt ut (at Sæterbakkens forfatterskap/«mørk litteratur» er skadelig), en tanke han tydeligvis mener er vesentlig nok til å skrive to anmeldelser og en pamflett om.
På den andre siden hevder han at bak «alle [hans] generaliserende og moraliserende vendinger […] ligger dette lille jeg, som i beste fall har famlet seg frem til sannhet.» Altså handler ikke essayet om den pessimistiske litteraturens skadepotensial, men hans eget «lille jeg»?
At hans eget perspektiv ikke er det eneste gyldige, er Moe påpasselig med å vise at han har skjønt. Men når han nå har argumentert for det i tre tekster, bør vi vel kunne forvente at han klarer å stå for det, i stedet for å gjemme seg bak et skjold av selvmotsigelser?
I bunn og grunn er det disse to tingene som er det provoserende ved prosjektet hans: at han ikke tar noen risiko (til det er mengden forbehold for mange), og at han likevel føler seg berettiget til å fylle side opp og side ned med sin personlige lesning.