Annonse
00:00 - 24. november 2017

Politisk justis

Rettssalen er også en scene. Det er ikke staten, først og fremst, men opinionen som skal overbevises. 

Politisk teater: Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har på et vis rett i at klimasøksmålet er en forestilling, men hans misnøye er nok først og fremst uttrykk for at denne gangen er det ikke staten som har regien, skriver jusprofessor Hans Petter Graver. Foto: Odin Drønen
Annonse

Av og til havner kampen om politisk innflytelse i rettssalen. Det viktige med saken er ikke det partene direkte krever dom for, det står om større ting. Da Børre Knudsen forsvarte sin prestestilling i Den norske kirke, var ikke sakens sentrale tema om en prest kunne nedlegge den verdslige delen av stillingen og unnlate å svare på brev fra departementet. Saken dreide seg om beskyttelsen av det ufødte liv. Det var ikke først og fremst rettsapparatet som skulle overbevises, men den offentlige opinion. Retten var en scene hvor et politisk-moralsk budskap ble fremført.

Rettssaken som nettopp har utspilt seg om den 23 konsesjonsrunde i den statlige petroleumsforvaltningen handler ikke først og fremst om staten kan åpne nye olje- og gassfelt i nord. Den handler om noe mye mer: Om Stortinget og regjeringen er forpliktet til å utvikle og føre en politikk som svarer på klimatrusselen på en troverdig og realistisk måte. Saken dreier seg om intet mindre enn om det politiske systemet kan la være å redusere klimagassutslippene i et omfang som monner. Står et politisk flertall fritt til å prioritere andre hensyn, som økonomisk vekst eller arbeidsplasser, fremfor utslippsreduksjoner? Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted kalte rettssaken en forestilling som staten ikke ville være med på. Han har på et vis rett i at det er en forestilling, men hans misnøye er nok først og fremst uttrykk for at denne gangen er det ikke staten som har regien.

Det er ikke noe urettmessig i å bruke domstolene for å oppnå mål som ligger utenfor påstanden i den enkelte saken.

Spørsmålene i saken kan virke provoserende for mange, og som en utfordring av demokratiet. Men vi må huske at det politiske handlingsrommet begrenses av mange faktorer. Folkets suverenitet betyr ikke frihet uten grenser; Stortingets handlefrihet begrenses både av naturgitte forhold, økonomiske lover, forholdet til fremmede makter og juridiske begrensninger. Politikk handler blant annet om å påvirke handlingsrommet innenfor slike skranker, både om å utvide og å begrense det. Når domstolene tas i bruk til dette kan vi snakke om politisk justis.

Som regel er det staten som bruker domstolene til slike formål. De som sitter med makten bruker rettsapparatet til å uskadeliggjøre politiske motstandere eller til å diskreditere dem ved å stemple dem ikke som politiske motstandere, men som kriminelle. En berømt sak i norsk historie var saken mot Marcus Thrane. Men vi har også eksempler fra nyere tid i de såkalte «Ikkevoldssaken» og «Listesaken» hvor spionparagrafene i straffeloven ble brukt mot Nato-motstandere som søkte å kaste lys over måten forsvaret og de hemmelige tjenester omgikk demokratiske spilleregler.

Århundrets rettssak

  • Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf gjennom å åpne for oljeboring i Arktis. Søksmålet ble behandlet i Oslo tingrett 14.–22. november. Dommen ventes tidlig i januar.
  • Hans Petter Graver var aktor i kunstprosjektet «Århundrets rettssak», en iscenesettelse av høstens søksmål som fant sted i Kirkenes i februar.

Andre saker

  • Ikkevold-saken: Bladet Ikkevold hadde i 1983 en rekke artikler om lytteanlegg for lokalisering av ubåter. Syv redaksjonsmedlemmer ble tiltalt for spionasje. Alle ble frifunnet.
  • Listesaken: I 1977 beslagla politiet lister med navn på ansatte i de hemmelige tjenestene fra Ny Tid, som SV-politiker Ivar Johansen hadde samlet inn. Johansen sonet 60 dager. Tre andre journalister fikk betingende dommer.

Men rettsapparatet kan brukes også av politisk opposisjonelle. Børre Knudsen-saken nevnt innledningsvis er et kjent eksempel. Børre Knudsen fremprovoserte den gang en avskjedssak for å få en rettslig belysning av den nylige vedtatte abortloven. Han lyktes i få en omfattende belysning av rettslige og moralske sider ved denne loven i første instans, og å få stempelet som politisk martyr blant sine tilhengere, da han til slutt ble avskjediget av Høyesterett.

Et annet kjent eksempel er saken om kraftutbyggingen i Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark. Saken satte søkelys på den manglende anerkjennelsen av den samiske befolkningen som urfolk. Selv om samiske interesser ikke nådde frem i saken, hadde den vidtrekkende konsekvenser og satte i gang en prosess som førte til den anerkjennelse samene nyter i norsk rett i dag.

Når rettsapparatet kan brukes til politiske prosesser henger det sammen med rettens kraftige normative og symbolske sider. Retten er knyttet til forestillinger om rettferdighet og forpliktelse. Samtidig er den knyttet til opplevelsen av statlig maktutøvelse som av og til kan være i strid med rettferdigheten. Dette gjør at man kan tematisere de store spørsmålene om svik, skyld, kriminalitet og overgrep i forbindelse med mange rettssaker. Dette kan brukes av makthaverne til å stemple opposisjon som forbrytersk svik mot fellesskapet, og av utfordrere til å fremstille statens maktbruk som overgrep mot rettferdigheten og moralens egentlige lover.

Rettssalen er dessuten på grunn av sin offentlighet en synlig scene hvor partene kan vise seg frem for et stort publikum. Rettssaker med et dramatisk eller uventet innhold har stor tiltrekningskraft og får mye mer oppmerksomhet i offentligheten enn et politisk dekret eller manifest. Dersom det er uvisshet om utfallet av saken får den også et spenningsmoment og preg av konkurranse eller idrett, noe som øker interessen for den.

Domstolene er også en arena for rettsutvikling. I vårt politiske system er det Stortinget som er lovgiver, mens domstolenes rolle er å tolke og håndheve loven. I praksis er ikke skillet så skarpt, og domstolene har på mange områder en viktig rolle i rettsutviklingen. Særlig gjelder dette hvor lovgivningen er generell og lite presis, slik tilfellet er med mange av de nye rettighetene som kom inn i Grunnloven i 2014. Hvordan domstolene kan brukes for på påvirke rettsutviklingen er gjenstand for strategiske overveielser hos parter som har mulighet til å velge når de skal gå til sak og hvordan de skal legge an saken. Staten er en utpreget strategisk rettslig aktør. Innenfor de gjeldende lovene vil den søke å få tolkninger av reglene som gir størst mulig handlefrihet til myndighetene. Risikerer de en tolkning av reglene som vil innskrenke denne handlefriheten, vil den ofte søke å unngå en rettssak hvor dette blir fastslått i Høyesterett.

Det er ikke noe urettmessig i å bruke domstolene for å oppnå mål som ligger utenfor påstanden i den enkelte saken. I mange saker er det vanskelig å unngå at utfallet av en rettssak også har andre virkninger enn den umiddelbare virkningen for partene. Hvis en dom slår fast at staten må ta hensyn til Grunnlovens paragraf 112 – om miljøet – i en sak om petroleumsutvinning, vil dette gjelde også i alle mulige andre forhold. Dette må den som overveier å gå til sak selvsagt ta med i betraktningen. Mange store aktører, som for eksempel staten og forsikringsselskaper, vil i mange saker først og fremst være opptatt av presedensvirkningene.

Klimasøksmålet handler om hvorvidt staten må la de ikke påviste petroleumsreservene ligge under havet. Men det handler også om de miljøutfordringene vi står overfor setter grenser for den politiske handlefriheten, og om disse grensene kan håndheves ved hjelp av grunnloven. Det handler om hvor fritt myndighetene står når det gjelder klimatrusselen, i lys av trusselens alvorlige, men samtidig svært sammensatte karakter. Det har et visst element av teater. Miljøbevegelsen søker å få frem det uansvarlige og umoralske i statens politikk. Publikum for dette budskapet er ikke først og fremst dommeren, men den nasjonale og den internasjonale opinionen. Retten er en offentlig forestilling. Det er dens vesen, og en viktig del av rettsstaten.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.