Er psykiske plager blitt trendy? Eller er det mest oppmerksomheten disse får, som er ny? Nylig skrev Per Arne Løkke, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykiatri, i Morgenbladet om å gå seg vill i åpenheten. «Ungdommens psyke er blitt et marked, med store kommersielle interesser», skriver han, og trekker frem NRK-serien Jeg mot meg som eksempel. Også i siste nummer av Samtiden, «Skamtiden», er det flere analyser av betroelseskulturen. Det er tydeligvis mange som bekymrer seg over for mye åpenhet.
Ifølge Folkehelseinstituttet har i dag 7–8 prosent av norske barn og unge psykiske lidelser som bør behandles. Det utgjør cirka 70 000 mennesker, og er en kraftig økning. Medisineringen øker tilsvarende. I forskningslitteraturen diskuteres det hvorvidt de høye tallene skyldes en faktisk forverring av situasjonen eller om den kan tilskrives økt åpenhet om psykiske lidelser. Det er stor grunn til å tro at det er mørketallene som er blitt mindre.
Løkke peker hovedsakelig på iscenesettelses-aspektet og måten unges psykiske helse blir brukt i vår «kultur». Men hvem er det egentlig vi peker på når debattene blir så abstrakte? Hvem har «skylden» for betroelseskulturen? Er det mediene eller de syke ungdommene? Altfor ofte blir ikke dette tydeliggjort. Jeg frykter at det bare er en av gruppene som er rede til å ta på seg skammen og «skylden» – og da snakker jeg ikke om de mektige mediene.
---
Fakta
---
Jeg er på ingen måte for at alle skal gå til tv for å søke hjelp for sine eventuelle psykiske lidelser. Ikke alle kan delta i Jeg mot meg eller fortelle private historier i blogger og bøker. Hovedsakelig fordi dette ikke passer for alle, men også fordi det ikke er plass til det. «Det er blitt umulig å skille mellom alvorlige psykiske lidelser, livskriser og helt normale ungdomskriser. De som har det aller vanskeligst, er dømt til å tape i dette uklare landskapet», skriver Løkke.
Jeg mot meg gjorde stor plass til ungdom i ulike «faser» og «kriser» og tok problemene deres på alvor. Jeg synes det er viktig å anerkjenne disse stemmene, dem det faktisk gjøres plass til, og som blir representanter for andre som sliter. De er ikke forbilder fordi de sliter, men fordi de våger. Fordi de betaler prisen det koster å heve stemmen for å si noe viktig. De må ofte tåle å bli mistrodd, baksnakket eller oversett. De lar seg stemple, og de setter mye på spill. Det finnes nok noen der ute som misforstår og tror at de må ha psykiske lidelser for å være interessante, og dermed kan finne på å ønske seg det.
Men også her bærer mediene et stort ansvar. Mediene er ofte ikke gode på å skille mellom alvorlig psykisk sykdom og livskriser. I en årrekke har de fått offentlige personer til å fortelle sine mørkeste sider, for så å fremstille dem som enten vellykkede sykdomsforbilder eller desperate klovner – eller begge deler. De opprettholder uklarheten.
Psykiske sykdommer i offentligheten smitter ikke – ikke i seg selv. Man velger seg ikke en psykisk lidelse, og jeg tviler på at noen orker å late som de har angst, bulimi eller depresjon i lengden, hverken for oppmerksomhetens eller forbildets skyld. Det er ikke trendy å være syk. Oppmerksomheten sykdom skaper, kan derimot være forlokkende. Derfor bør vi alle – og ikke minst mediene – forstå mer av hva slags type oppmerksomhet en ungdom i sykdom eller krise faktisk trenger.
Jeg synes ikke vi skal motarbeide åpenhet av frykt for å gjøre det «trendy». Vi må ikke risikere at unge lukker seg inne med følelsene sine fordi noen voksne har konkludert med at det kan være uheldig, at det kan gå på bekostning av dem som «faktisk sliter», eller at det «mest sannsynlig bare en fase».
Noe av det som gjør det vanskelig å oppsøke hjelp, er at man ikke føler seg syk nok. Jeg har ofte sittet i terapi og skammet meg over å ta tiden og plassen til noen som kunne trengt den mer – noen sykere enn meg. Det tok mange år å akseptere at jeg fortjente en sjanse til å få det bedre, til tross for at det alltid vil finnes noen som er sykere.
Vi må ikke risikere at unge lukker seg inne med følelsene sine fordi noen voksne har konkludert med at det er uheldig.
Hvilket budskap sendes idet man bagatelliserer dem som synes de har det vanskelig? At man omtrent bør gå til grunne før man skal våge å snakke med noen? Hva er så galt med å ta ungdom på alvor i den «fasen» de er, og finne ut hva problemet er eller ikke er, slik at de kan gå videre? Ingen bør være nødt til å vegre seg for å ta plass. Vi må heller oppfordre ungdom til å være åpne, og gi dem flere rom å være åpne i. Hadde de hatt nok informasjon, hadde de hatt helsesøstre, støttende foreldre og tilbud som fungerte, hadde de kanskje heller ikke vurdert sosiale medier som eneste mulige kilde for utløp. I stedet for å anta at ungdom har innbilte psykiske lidelser fordi de ikke vet forskjell på sykdom og selve livet, burde vi ikke heller lære dem om forskjellen?
Normalen er ikke å poste lidelsene sine på internett. Unge som voksne skjuler fremdeles sine indre demoner, livredde for å ikke bli akseptert eller forstått. Psykisk sykdom er fortsatt skam for mange, noe de føler de må holde privat. Dette må vi utfordre, ikke nødvendigvis bare gjennom tv og sosiale medier, men ved å være åpne for at åpenhet er bra og at åpenhet er for alle.
Skal vi bryte tabuer, må vi tåle at flere snakker om dem. Det innebærer kanskje at en del av oss blir resistente mot folk som åpner seg for allmenn skue. Men selv om én himler med øynene når femtemann på en uke åpner angstskapet, kan det hjelpe to andre – ikke til å skaffe seg angst og skryte av det, men til å våge å møte sine egen psykiske helse og ta den opp til vurdering.