Annonse
14:44 - 22. november 2017

Kunsten som minnekultur

Minnekulturen rundt 22. juli krever nyanser og forståelse, ikke retorikk og konstruerte motsetninger.

Kontroversielt: Jonas Dahlbergs kunstverk «Memory Wound» på Sørbråten på Utøya ble stoppet. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio
Annonse

I innlegget Frykten for kunsten spør billedkunstner Sille Storihle om det burde lages film om terroren den 22. juli. Konklusjonen virker å være at siden Jonas Dahlbergs kunstverk «Memory Wound» på Sørbråten ble stoppet så burde andre kunstneriske bearbeidelser av terroren lide samme skjebne.

Storihle gjør konsekvent forskjell på kunst og film, og det kan virke som hun med kunst utelukkende mener skulpturer og malerier, eventuelt de klassiske kunstartene. For å forstå kunstens plass i minnekulturen trenger vi et bredere kunstbegrep som blant annet inkluderer film, teater og rapmusikk.

Det er ikke noe nytt å lage kunst relatert til terroren på Utøya. På ettårsdagen for terroren hørte vi for første gang Karpe Diems låt «Påfugl». En vond og viktig låt, som samtidig gir håp og fremmer et alternativ til terroristens verdenssyn. I 2012 ble det også laget ulike teateroppsetninger i hele Skandinavia om terroristen og manifestet hans, og Morten Viskum stilte ut sitt kunstverk «The Clown» for første gang.

Samtlige av disse forsøkene på å kommentere terroren og terroristens ideer ble møtt med stor skepsis – det var for tidlig, for voldsomt, for uetisk eller risikabelt, ble det hevdet. Jeg mistenker at filmene vil oppleve den debattstormen som Storihle etterlyser når tiden nærmer seg premiere, for reaksjonene har allerede vært sterke der innspillingene har pågått. Rådmann i Nøtterøy kommune, Toril Eeg, fortalte Tønsbergs Blad at hun egentlig ønsket å nekte Greengrass sin innspilling på Håøya, om ikke det var for at grunneier allerede hadde gitt tillatelse.

Hverken Erik Poppe eller Paul Greengrass har luftet planer om å sette opp et permanent filmlerret på Sørbråten der filmen skal gå 24/7.

Det finnes en vesentlig forskjell på de verkene jeg nevner her og den skulptur- og billedkunsten som Storihle nevner i sitt innlegg. Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten skulle være noe mer enn et kunstverk. Det skulle være et minnesmerke, et fysisk monument med en varig plassering.

Da verket ble skrotet var det ikke fordi det var en skulptur – det var fordi plasseringen innebar en evigvarende påminnelse om noe stedets naboer helst vil glemme. Vi kan være uenige om hvordan minnene om 22. juli skal forvaltes, og det er en betydelig motsetning mellom de av oss som vil minnes og de som vil glemme. Men avvisningen av Dahlbergs verk kan ikke reduseres til å handle om skulpturens plass som kunstform i samfunnet.

Hverken Erik Poppe eller Paul Greengrass har luftet planer om å sette opp et permanent filmlerret på Sørbråten der filmen skal gå 24/7. Selv om de bidrar til en minnekultur så blir de ikke monumenter, og slik skiller de filmiske verkene seg vesentlig fra det som var planlagt på Sørbråten. Filmene vil vises i lukkede saler og på private flatskjermer, og rent fysisk være borte idet rulleteksten er ferdig. På samme måte som Viskums «The Clown» og teaterforestillingene er borte når forestillingene og utstillingene tar slutt. Det er avgjørende å forstå forskjellen på dette når vi skal forstå og sammenligne de ulike verkenes rolle som del av en minnekultur.

Om vi skal forstå kunstens plass i minnekulturen må vi også forstå de ulike disiplinenes premisser og egenart. Skulpturen som gjenstand er tradisjonelt statisk, fryst i tid. Tilskueren kan selv styre opplevelsen ved å endre sitt perspektiv, og bestemmer ofte selv hvordan og hvor lenge hen opplever den. En betydelig abstrakt tradisjon muliggjør også i stor grad egne tolkninger hos tilskueren. Gjennom å være en fysisk stabil og varig gjenstand gjør den både seg selv, og stedet der den står, til åsted for hendelser som minnes.

Filmens natur, dersom Storihle aksepterer det som kunst, er på sin side i stadig bevegelse, både i tid og rom. Tilskueren mangler kontroll over verkets opplevelse i både tid og rom. Gjennom sin multimedialitet (musikk, bilder, dramatikk og koreografi) er filmen kraftfull. Bildene og opplevelsene av verket sitter igjen i tilskuerens tanke- og følelsesliv, men rent fysisk er verket borte så fort det er ferdig vist.

Kanskje er det derfor filmen sjeldent egner seg som et fysisk monument, som et varig minnesmerke i det offentlige rom? Og kanskje sammenlignes dens plass i minnekulturen bedre med teateret og litteraturen enn med en skulptur?

Vi trenger et nasjonalt monument over terroren, og det er helt naturlig at det er en skulptur eller et veggmaleri. Men vi skaffer oss ikke det ved å sette ulike disipliner opp mot hverandre eller fremheve vårt eget uttrykk som det mest aktverdige.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.