Annonse
12:59 - 17. november 2017

Frykten for kunsten

Mens kunsten stoppes, pågår et kappløp for å lage troverdige filmer om 22. juli. Hvorfor? 

Vant konkurranse: Jonas Dahlbergs minnesmerke over 22. juli 2011, kalt Memory wound. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio
Annonse

Vi husker alle hvor vi var 22. juli 2011. Timene fra vi fikk høre om angrepet på regjeringsbygget til vi forsto dimensjonen av tragedien på Utøya, har brent seg fast for alltid. Som nasjon skal vi ikke glemme, men hva er det egentlig som preger debatten om hvordan 22. juli skal huskes?

Forrige uke meldte norske medier at striden om 22. juli minnested er over. Etter klager fra Utøyas naboer sa Regjeringen opp kontrakten med Jonas Dahlberg, som vant oppdraget med sitt kunstverk «Memory Wound». Det ble også debatt om Vanessa Bairds arbeid «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene», som til slutt ble fjernet fra Regjeringskvartalet da det ga de ansatte assosiasjoner til 22. juli.

Parallelt er det flere filmer og serier i produksjon nasjonalt og internasjonalt som gjenskaper hendelsene. Netflix har sikret seg rettighetene til 22. juli-film, og Erik Poppe er i gang med en spillefilm med samme tema. Ifølge Poppe har en spillefilm «større mulighet til å bevege seg tettere inn i dette materialet og faktisk fremstille det på en langt mer realistisk og troverdig måte enn det en dokumentar kan», som han sa til NRK. 

Er det slik at filmen er fristilt fra en offentlig debatt om representasjon av traumer?

Hvordan kan det være slik at kunstprosjekter som skaper assosiasjoner til 22. juli, blir fjernet, mens det samtidig bevilges midler til filmer som fremstiller det samme traumet? Bildene av døde ungdommer i vannkanten er en del av et dystert kollektivt minne, men det gir oss ikke nødvendigvis verktøy til å hverken forstå eller handle. Er det slik at filmen er fristilt fra en offentlig debatt om representasjon av traumer fordi den kan, såfremt den har økonomisk støtte, skapes uten innsyn fra en større offentlighet?

Debatten om hvordan traumer gjenfortelles og representeres, og intensjonen bak disse prosjektene, er betent og viktig. Men vi kan ikke la kunstverk sensureres gang på gang, samtidig som filmskapere konkurrerer om å sikre seg rettighetene til å skape troverdige gjengivelser av 22. juli. Vi har ikke hatt den offentlige samtalen om hvorvidt vi ønsker filmer som realistisk fremstiller unge mennesker som skytes til døde. Hvilket begjær er det som driver disse prosjektene?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.