Annonse

Annonse

15:32 - 13. november 2017

Forskningsetikk – forklart av fiskerinæringen

Måten fiskerinæringen håndterer forskning på, er skremmende lesning. Her trengs en leksjon i forskningsetikk.

Fagsjef: Når aktører fra næringslivet skal involveres, er det viktig at de bevisstgjøres om forskningsetiske normer, skriver artikkelforfatterne. Kjell Maroni har i mange år hatt en sentral rolle i norsk forskning på lakseoppdrett, nå i FHF. Foto: Katinka Hustad

Mange utsagn i Morgenbladets sak 10. november vitner om mangelfull forståelse for de grensene forskningsetikken setter opp. Her er fem utdrag. Det kunne vært langt flere.

1. «Vi la frem en liste over 25 prosjekter der FHF på sin egen nettside argumenterer med at prosjektene vil bedre næringens omdømme. (…)» skriver Morgenbladet. Geir Andreassen, direktør i FHF, påpeker i denne sammenheng at omdømme ikke var prosjektenes hovedmålsetting.

Kravet om uavhengighet gjelder i alle faser av forskningen: oppstartsfasen, gjennomføringsfasen og formidlingsfasen. Oppdragsgiver har rett til å bestemme tema og problemstillinger, men det er uakseptabelt å bestille en bestemt konklusjon. I både gjennomføringsfasen og formidlingsfasen er det forskere som har det overordnede ansvaret. De skal avgjøre spørsmål om metode, datainnsamling og tolkning av funnene på grunnlag av faglige og vitenskapelige vurderinger. For å sikre gode rammer bør oppdrag gjennomføres i tråd med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper.

Fhf

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. 

Opprettet i 2001. 

Offentlig forvaltningsorgan underlagt NFD. 

Finansieres ved en avgift på tre promille av eksportverdien på fisk. 

Har 20 ansatte. 

Revidert budsjett for 2017 var på 365 millioner kroner. 

Kilde: FHF

I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, som fiskeriforskningen er omfattet av, heter det om oppdragsforskning:

«Forskningsinstitusjonen og prosjektlederen har et overordnet ansvar for metodevalg, datainnsamling, tolkning av funn og rapportering.

2. «… et prosjekt bør være lukket inntil vi ser resultatene og at vi sikrer oss eierskap til denne kunnskapen på en måte som ikke kan misbrukes om resultatene ikke går «vår vei»», skriver direktør Geir Andreassen i Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond i en e-post Morgenbladet gjengir.

Prosjektet det er snakk om, er et miljøregnskap for produksjon av oppdrettsfisk, uten at det spiller noen rolle. Det er håndteringen av resultatene som er problemet. Kanskje er det, som Andreassen selv sier, en klønete måte å forklare seg på, men det er uansett problematisk med tanke på det grunnleggende forskningsetiske prinsippet om åpenhet. Åpenhet er helt vesentlig for at forskning skal komme samfunnet til gode og for at andre forskere skal kunne kvalitetssikre kunnskapen.

I retningslinjene våre står det tydelig:

«Forskningen skal være basert på mest mulig åpenhet. Forskningsfunnene skal gjøres tilgjengelig for andre forskere.»

3. Han er «flink til å samle tall og sette dem sammen på overraskende måter. (…) Vi kan ikke ekskludere folk bare fordi de ikke har doktortittel».

Usikkerheter skal synliggjøres, og faktabaserte utsagn skal ikke blandes med verdibaserte utsagn.

Dette sier Kjell Maroni, fagsjef havbruk ved FHF, når Morgenbladet spør hvorfor en som ikke er forsker blir tatt inn i et forskningsprosjekt. Men bak doktortittelen til forskeren ligger mer enn fagkunnskap. Det ligger et lovpålagt krav om å opptre i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Det samme kravet påhviler institusjonen. 

Å inkludere eksterne interesseparter i forskningsprosjekter er en økende trend. Det kan være en viktig måte å involvere berørte parter på, men når aktører fra næringslivet skal involveres, er det viktig at de bevisstgjøres om forskningsetiske normer:

«Forskeren har ansvar for å utøve redelig, sannferdig og etterrettelig forskning av god kvalitet, og forskningsinstitusjonen skal tilrettelegge for slik praksis.»

4. «Jeg og Frank [Asche] liker å skrive litt skarpt. Vi tør å mene noe.»

Økonomiprofessor Atle Guttormsen forklarer her hvorfor han og medforsker Asche kommer med unyanserte utsagn i en rapport. Det er avgjørende at forskningsrapportering er sannferdig. Usikkerheter skal synliggjøres, og faktabaserte utsagn skal ikke blandes med verdibaserte utsagn. Forskeren har et ansvar for å påpeke eventuelle begrensninger i den tematiske utformingen, som i sin tur kan gi svakere konklusjoner.

Dette er en del av forskernes streben etter objektivitet. Bak politiske beslutninger som bygger på forskning, bør det ligge en god forståelse av hvilken kunnskap og kontekst forskningen inngår i. I retningslinjene står det:

«Forskeren skal få klart frem usikkerhet i egen forskning og vurdere risiko som følge av forskningsfunn.»

5. 
«Det er et problem når vennskapsrelasjoner kan få direkte innflytelse på allokeringsbeslutninger», skrev Nifu Steps i en evaluering av FHF i 2006.

Om fiskerinæringen er så liten at alle nærmest kjenner alle, bør FHF og andre aktører ta dette på alvor. Selv om det ikke er slik at prosjekter tildeles etter vennskap eller fordi man ønsker bestemte resultater, viser debatten at forskningens troverdighet stadig trekkes i tvil. Det er grunn til uro.

 «Forskningsinstitusjonen og den enkelte forsker skal sikre åpenhet om mulige interessekonflikter», heter det i retningslinjene.

I artikkelen er det flere som uttaler at de ikke vil kritisere FHF offentlig, av redsel for ikke å få forskningsmidler. Fagsjef Kjell Maroni avviser problemstillingen som irrelevant, fordi det ikke er slike kriterier som legges til grunn. Både den og andre problemstillinger nevnt her bør diskuteres fortløpende – både hos oppdragsgivere og i forskersamfunnet for øvrig.

 

Annonse