Annonse
14:45 - 02. november 2017

Redelighet, ikke sensur

En forskningsartikkel som kalte kolonialisering gunstig og legitimt, ble nylig trukket tilbake. Når norske medier kaller det sensur, bagatelliserer de forsøket på å omskrive historien. 

"A Linen Market with a Linen-stall and Vegetable Seller in the West Indies", maleri av italienske Agostino Brunias (1728-1796). Via Wikimedia Commons
Annonse

I høst har det funnet sted noe så sjeldent som en internasjonal samfunnsvitenskapelig skandale. Helt siden artikkelen «The Case for Colonialism» skrevet av Bruce Gilley, professor i statsvitenskap ved Portland State University, ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Third World Quarterly, har debatten rast i internasjonale medier. Artikkelen ble trukket etter at redaktøren mottok voldstrusler. Da nådde debatten også norske medier. Både i Aftenpostens Uviten-spalte og i Morgenbladet ble saken presentert som et eksempel på uakseptabel akademisk sensur av «kontroversielle» standpunkter.

Vi er selvfølgelig enig i at voldstrusler er uakseptabelt. Men «The Case for Colonialism» burde sannsynligvis aldri vært publisert. Proteststormene som fulgte, handlet heller ikke om voldstruslene, men om akademisk kvalitet og publiseringsprosesser. Når norske medier fokuserer utelukkende på voldstruslene, bagatelliserer de et forsøk på å omskrive kolonihistorien.

For å forstå hvorfor denne debatten hovedsakelig handler om noe annet enn sensur av «kontroversielle» stemmer i fri akademisk debatt, må man se nærmere på Gilleys tekst. Han hevder der at kolonialismens positive konsekvenser er blitt kvalt i en ideologisk styrt og følelsesladet debatt dominert av venstrevridde akademikere. Vi må åpne for å se kolonihistorien i et nytt lys og anerkjenne at den har fått urettmessig mye kritikk, når hovedproblemet egentlig var at Vesten ikke koloniserte «nok», foreslår Gilley. Eventuelle negative konsekvenser begrunnes i måten postkoloniale styresett har forsøkt å ødelegge gunstige koloniale institusjoner. Gilley foreslår videre å gjenopplive det opprinnelige kolonistyret, rekolonisere enkelte områder eller aller helst bygge opp vestlige kolonier på nytt.

Når norske medier peker på en kvalt akademisk frihet, fremstilles Gilley som en stakkar som skvises ut.

Artikkelen har som mål å bevise at kolonialismen var positiv og burde gjenopplives, men også at den var «legitim» – det vil si at det ikke er grunnleggende galt eller urettferdig å invadere og dominere et annet folk. Gilley ber leseren om en objektiv vurdering av empiriske fakta uten ideologiske eller moralske briller. Det han serverer oss, er likevel noe ganske annet: Han gjennomgår kolonialismen uten å inkludere en eneste grusomhet utført av kolonimaktene gjennom århundrer. Det er dette som gjør Gilleys argumenter farlige: Han forsøker å omskrive historien.

Gilleys artikkel burde ikke vært publisert i utgangspunktet, ettersom den ikke oppfyller standarder for argumentasjon og bevisførsel som forventes av en akademisk tekst. Når norske medier peker på en kvalt akademisk frihet, fremstilles Gilley som en stakkar som skvises ut av det gode selskap for å mene «noe annet» enn mainstream, for å «tenke utenfor boksen» eller komme fra et annet politisk ståsted. Det må da være rom for det? spør de.

Som Nathan J. Robinson skriver i et debattinnlegg, følger etterdønningene av publiseringen et relativt forutsigbart handlingsforløp: Gilley var selvfølgelig klar over at artikkelen ville skape raseri. Når protestene strømmer på mot det moralsk forkastelige ved artikkelen og krever den tilbaketrukket, kan Gilley og hans meningsfrender klage på sensur i et snevert akademia og hevde at de samme venstrevridde akademikerne som har styrt debatten om kolonialisme, ikke vil høre sannheten. De vil heller trekke artikkelen enn å motbevise hans poenger. Norske mediers gjengivelse av debatten går dessverre i Gilleys tjeneste.

En artikkels skjebne styres av tidsskriftredaktører og fagfellene. Hvorvidt temaet er interessant og teksten har potensial, er opp til redaktøren. I de beste tidsskriftene må minst to fagfeller vurderer kvaliteten på det teoretiske og empiriske arbeidet og avgjøre hvor mye arbeid som kreves før eventuell publisering. Her er det rom for flaks og skjønn. Det er derfor svært viktig at de involverte tar rollen sin på alvor.

«The Case for Colonialism» ble først sendt til en spesialutgave om imperialisme, men gjesteredaktørene forkastet artikkelen og bestemte at kvaliteten var så dårlig at den ikke engang fortjente å bli sendt til fagfellevurdering. Allerede her burde varsellampene blinke for hovedredaktøren, Shahid Qadir. I stedet sendte han artikkelen til to av hans fagfeller. Da den ene underkjente og den andre krevde mindre omskrivninger, valgte redaktøren å «slå sammen» vurderingene og kreve større omskriving. Han bestemte så at den reviderte artikkelen skulle publiseres, uten å sende den tilbake til fagfellene. Som redaktør har Qadir rett til å gjøre dette, men det gjøres bare i svært sjeldne tilfeller der det kreves større omskrivinger. De store uregelmessighetene i publiseringsprosessen skapte massive reaksjoner. Blant annet valgte 15 internasjonale forskere å trekke seg fra sine stillinger i tidsskriftets redaksjonelle styre.

Hvorfor valgte det anerkjente tidsskriftet å publisere artikkelen og kutte hjørner i prosessen, når det må ha vært svært tydelig at artikkelen ville bli omstridt? Det eneste vi kan poengtere, er at det akademiske systemet er innrettet slik at tidsskrifters såkalte innvirkningsfaktor («impact factor») kan heves gjennom å publisere en artikkel som leses av mange, kritiseres av mange og siteres igjen og igjen. Uansett hva som lå bak beslutningen, minner saken oss på at de måleverktøyene som definerer suksess i akademia, for forskere og tidsskrifter, kan få problematiske konsekvenser.

Debatten om grenser er like viktig. Skal og bør alle temaer være gjenstand for akademisk debatt? Hvor skal grensen gå for hva som tolereres og ikke ved liberale universiteter? Hva skal til før akademikere viser indignasjon? «Ubegrenset toleranse fører til at toleransen forsvinner», formulerte Karl Popper allerede i 1945. Dersom noen mener at gjeninnføring av kolonialisme er «kontroversielt» og modent for debatt, må vi spørre hva neste tema blir. Gjeninnføring av nazisme? At kvinner er mindre verdt enn menn? Om urfolk er mennesker eller dyr?

Voldstrusler har selvsagt ingenting i akademia å gjøre. Det har heller ikke forsvar av vold og undertrykkelse – hverken i fortid eller i nåtid. Det er derimot et stort, felles ansvar å hegne om akademias krav til kvalitet og redelighet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.