Annonse

Annonse

00:00 - 17. november 2017

Abdi: Derfor vil jeg ikke dele oljeformuen

Jeg vil ikke dele olje­formuen med inn­vandrere, skriver Mohamed Abdi.

«Er du villig til å dele oljeformuen med innvandrere?» Spørsmålet tikket inn i meldingsboksen min på Facebook i forrige uke. Det var stilt av det liberalkonservative tidsskriftet Minerva til en gruppe samfunnsdebattanter. Svaralternativene var «ja», «nei» eller «tja». Tre av de fire som deltok, svarte ja, mens den siste, FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud, svarte tja. De som svarte ja, blant annet den norsk-iranske psykiateren Shahram Shaygani, brukte ord som «humanisme» og «solidaritet» i begrunnelsen sin. For hvorfor skal vi som har vunnet «oljelotteriet» ved å være født i Norge, ha alt for oss selv?

Ingen av deltakere svarte nei. Det ville jeg gjort, men dessverre rakk jeg ikke den korte svarfristen. Så hvorfor er jeg ikke villig til å dele oljeformuen med innvandrere? Her må jeg gå tilbake til mitt stadig økende miljøengasjement.

 

Jeg har så lenge jeg kan huske vært interessert i å lære mer om miljøvern. Selv om jeg ikke har skrevet om klima eller snakket så høyt om miljø som jeg burde, har disse spørsmålene vært i bakhodet når jeg har gjort politiske valg. Interessen og engasjementet førte til at jeg ved stortingsvalget stemte grønt. Min stemme gikk til et parti som, for å si det mildt, er omdiskutert. Et parti som mottar rasistiske trusler mot en sittende byråd, og som vekker et motengasjement som får folk til å gå i demonstrasjoner. Parolene henger ikke helt på greip: «Nei til bompenger! Ja til miljø!» Jeg snakker så klart om Miljøpartiet De Grønne, et parti som jeg lenge ikke vedkjente meg. Hvordan havnet jeg her?

Klima har ikke alltid vært den viktigste politiske saken for meg. Min endelige miljøoppvåkning kom for noen år siden, da jeg leste filosof Arne Johan Vetlesens Denial of Nature. I boken viser Vetlesen overbevisende hvordan vårt overdrevne «nytteverdisyn» på naturen er skadelig for både livsgrunnlaget vårt og klodens eksistens. Vetlesens tilnærming til miljøspørsmålet var helt nytt for meg, kritikken av forbrukersamfunnet og kapitalismen gjorde den enda mer appellerende – om hvordan ønsket om økonomisk vekst ikke er entydig positivt, særlig ikke når det går utover livsgrunnlaget vårt. Dette fører meg tilbake til Minervas spørsmål om jeg er «villig til å dele oljeformuen med innvandrere».

 

Spørsmålet er ikke om vi er villige til å dele oljeformuen vår med innvandrere, men om vi er villige til å dele kloden med våre etterkommere.

Hvorfor ville jeg svart nei? Jo, fordi jeg mener at «oljeformuen» også må omfatte den fremtidige veksten. Dermed må vel de som svarer ja på spørsmålet om å dele, indirekte også si ja til fortsatt oljeleting?

Det er jo slik i politikken at bestemte holdninger henger sammen. Man forventer at en som sier ja til innvandring, også sier ja til å dele oljeformuen med innvandrere, ikke sant? Men selv om jeg er for en liberal asylpolitikk på visse områder, må jeg også se det store bildet. Der er miljøkampen sentral. Derfor er jeg for en utfasing av norsk oljeutvinning. Hvis vi fortsetter som nå, er vår – eller i alle fall våre neste generasjoners – minste bekymring hvorvidt vi ønsker å dele oljeformuen med andre mennesker. Dessuten er vi med på å «produsere» fremtidens klimaflyktninger ved å fortsette utvinningen som før. Ifølge FNs klimapanel kan det være hele 150 millioner klimaflyktninger i 2050. Å ta tak i miljøproblematikken handler dermed også om å føre en effektiv og realistisk asylpolitikk. Det er tankevekkende at de største klimafornekterne er høyrepopulister som også ønsker restriktiv asyl- og innvandringspolitikk.

Jeg vil altså ikke dele den fremtidige oljeformuen fordi jeg ikke vil at vi skal produsere den – og potensielle klimaflyktninger. Uten en levelig og beboelig klode er spørsmålet om deling av oljeformuen i beste fall underordnet.

Hva så med den eksisterende formuen? Vel, den bør brukes på ny teknologi, infrastruktur (særlig tog), støtte til de svakeste i samfunnet og mer effektiv bistand utenfor landegrensene.

 

Vi må slutte å tro at klimatrusselen er en enkel forkjølelse vi kan bli kvitt ved å kjøpe noen klimakvoter, plante noen trær og signere noen klimaavtaler som ikke overholdes. Vi må tenke mer radikalt, og noe av dette forutsetter at vi rett og slett gjør som MDG har gått inn for: faser ut norsk oljeproduksjon. Dette skjer ikke så lenge vi som forbrukere og velgere lar oss være drevet av kortsiktighet og ikke hører kognitiv dissonans i våre egne standpunkter: «Nei til bompenger! Ja til miljø!» Å gjøre noe radikalt med den globale klimautfordringen forutsetter at de av oss som har mest også bidrar med mest.

Det er dette som er bakgrunnen for århundrets rettssak, som startet i Oslo tingrett denne uken: klimasøksmålet. Greenpeace og Natur og Ungdom, støttet av kulturpersonligheter, forfattere, kunstnere og Ola og Kari Nordmann, har gått sammen i et søksmål mot regjeringen for å ha åpnet for oljeleting i Barentshavet. Det vil si, den har gitt lisenser til selskaper som ønsker å utvinne oljen som ligger i Barentshavet. Miljøfronten ønsker å bruke den såkalte miljøparagrafen i Grunnloven, paragraf 112, mot regjeringen, en paragraf som understreker hvor viktig det er å ta vare på livsgrunnlaget for kommende generasjoner.

 

Århundrets rettsak peker på det virkelige dilemmaet i norsk økonomi i 2017: Spørsmålet er ikke om vi er villige til å dele oljeformuen vår med innvandrere, men hvorvidt vi er villige til å dele kloden med våre etterkommere. Oljefondet er, ironisk nok, et resultat av at Norge i 30 år har svart «tja» på det spørsmålet. Klima og miljø er ikke det nordmenn er mest opptatt av. Ifølge SSBs velgerundersøkelse etter stortingsvalget i høst er det andre saker som engasjerer mer. Miljøsaken havnet på fjerdeplass av saker norske velgere var opptatt av, etter skatter/avgifter, skole/utdanning – og innvandring, som havnet på førsteplass. Jeg tror flere trenger en real miljøoppvåkning. Bare slik kan vi, som et levende demokratisk samfunn, rives ut av vår menneskesentrerte tornerosesøvn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse