At Morgenbladet viser mangfoldet innen dagens barnehageforskning, synliggjør at feltet ikke karakteriseres av et unisont vitenskapsteoretisk ståsted. Det er positivt. Forskning som tar i bruk posthumane perspektiver, er én forgreining i forskningslandskapet. Vi som skriver dette, er forskere som arbeider med slike perspektiver.
Hverdagslige barnehagepraksiser påvirkes av kunnskap som har blitt til gjennom faglige, teoretiske og filosofiske forflytninger. Re-konseptualiseringer av barnehagepedagogisk forskning handler om å skifte fra psykologiske perspektiver til sosiologiske perspektiver og til filosofiske perspektiver. Skiftene åpner for å forstå barn og barndom forskjellig, noe som igjen kan produsere forskjellige måter å tenke og gjøre pedagogisk forskningsarbeid på. Ulike paradigmer produserer ulik oppfatning om barn og ulik forskning. Posthumane filosofier oppfatter barn som av og i verden. Barna virker i øyeblikkene, de er del av alt som skjer omkring. Det er ikke nødvendigvis slik at barn er gitt en hierarkisk fordelaktig posisjon overfor verden – barna virker intra-agentisk sammen med materialiteter og diskurser og blir til igjen og igjen med verden.
Som barnehageforskere er vi mindre opptatt av å representere barn og barndom, og mer engasjert i hva barn og barndom kan bli.
Se for deg et barn som roper og løper høylytt i en veiundergang av betong. I slike øyeblikk er det ikke bare barnet som et «intensjonelt subjekt» som «gjør noe». Betongen, stemmebåndet, bevegelsene, leppene og luften virker inn. Kriblingen i kroppen eller undringen som kanskje oppstår, gjør også noe. Videre er ulike diskurser virksomme. Posthuman filosofi åpner for å forstå barn som alltid i tilblivelse i kollektive prosesser. Som barnehageforskere er vi mindre opptatt av å representere barn og barndom, og mer engasjert i hva barn og barndom kan bli. Slik er posthuman forskning tett sammenvevd med forskjellsfilosofi, etikk og politikk.
Posthumane perspektiver bygger på allerede skrevet postkunnskap. Når kritikker av postmoderne-, poststrukturell- og posthumanistisk filosofi artikuleres, savner vi at kritikere engasjerer seg i hvorfor disse perspektivene oppsto. Det virker som om Derrida (1976) og Lyotards (1984) interesser for den språklige vendingen og den store fortellingens diskursive kraft i menneskers liv, viskes ut uten betenkning. Postmodernistiske perspektiver tilbyr pluraritet og kritiske spørsmål til konstruksjoner av subjekter. I tillegg til den språklige vendingens interesse for diskursive subjektkonstruksjoner, inkluderer posthumane perspektiver økt interesse for ontologi. Ontologi (det som er) forstås som en kontinuerlig og skiftende prosess. Den ontologiske vendingen utgår ikke fra at virkeligheten har en grunnleggende, om enn kompleks, orden. Den er ikke arrangert på en bestemt måte som vi mennesker må forstå for å skape etisk pedagogisk praksis. Det er praksis som genererer orden. Hvordan barnehagehverdagen skjer (ordnes) er relasjonelle og performative effekter av praksiser.
Kulturgeografen Nigel Thrift sier at «virkeligheten er en laging». Forskning som går ut fra en slik ontologi, inkluderer mer enn antroposentriske relasjoner mellom mennesker. Virkelighetslagingen kan bli det empiriske utgangspunktet for kunnskapsproduksjon. Dette gjør det mulig å engasjere seg med fenomener som kan fornemmes som begrensende, eksempelvis å utfordre at vi av vane oppfatter et barn som «støyende og uten kontroll» i en veiundergang. Karen Barad (2007) bruker begrepet onto-epistemologi om et forskerstandpunkt for en pluralistisk ontologi. Det understreker og åpner for at forskerens væren ikke kan skilles fra forskningens materielle interessefelt. Et pluralistisk forskerstandpunkt tilbyr kritisk fokus på diversitet, kontekst, etc.
Posthumane perspektiver problematiserer dualismer som kropp/tenkning og natur/kultur. De utfordrer typisk trang til å opprettholde og produsere enkle kategoriseringer og årsaksforklaringer, og åpner for å undersøke det som oppstår i barns liv. Vi forstår det slik at denne forgreining innen barnehageforskning er engasjert med kompleksitet, men uten å ville temme den. Videre er det en kritisk gren som er livsbejaende fremfor å ha en interesse for anti-logikk. Som forskere ser vi «livet –væren» som en «laging», det vil si at det ikke bare er subjektet som har agens. Som forskere er vi derfor sammenvevd med virkeligheten vi er med på å skape i øyeblikkene.
Et standpunkt innen posthumanisme er at den empiriske virkeligheten ikke finnes «der ute». Representasjon er ikke like interessant. Forskersubjektet, optikken (hvordan forskeren plasserer seg ontologisk og epistemologisk), fenomenet og metodene virker inn i hvordan kunnskap produseres og blir til. Posthumanistisk forskningsmetodologi følger ikke allerede oppgåtte stier. I stedet feirer den kreative initiativ basert på etisk overveide valg der profesjonalitet, barn og barndom alltid kan rekonfigureres.