Annonse

Annonse

18:19 - 14. oktober 2017

Ut av skallet – ut i flomlyset

«Jeg mot meg» handler ikke om eksponering av psykiske lidelser, men å vise frem ungdom som tar grep i sine egne liv. 

Åpenhet: Psykolog Peder Kjøs blir terapeut også i sesong 2 av dokumentarseien «Jeg mot meg». Foto: Stenersen, Tor G. / Aftenposten / NTB Scanpix

Psykolog Per Are Løkke tar i en kronikk i Morgenbladet 10. oktober til orde for å beskytte ungdommen mot tidens og medienes krav om åpenhet. Kommersielle krefter beiter på ungdommens åpenhet og skaper normer som forverrer psykiske lidelser, heller enn å avhjelpe dem, mener han.

Som eksempel på den potensielt ødeleggende åpenheten velger Løkke NRK-serien Jeg Mot Meg, der åtte unge filmer dagliglivet sitt og møtes ukentlig til gruppesamtaler. Et underlig valg av målskive, mener vi som har laget serien.

Målet med serien er ikke å eksponere psykiske lidelser, slik Løkke oppfatter, men å vise frem hvordan det kan være å være ung i dag og jobbe seg gjennom utfordringer på veien inn i voksenlivet. Jeg Mot Meg handler om forsøk på forandring, ikke om eksponering og bekjennelser eller åpenhet for åpenhetens egen skyld.

Hele poenget er at forsøket må komme fra deg selv. Ikke fra piller, foreldre eller psykologer.

Vi har ønsket å vise ungdom i utvikling her og nå, heller enn som produkter av en tilbakelagt prosess. Målgruppen for serien er andre unge. Unge som på et eller annet nivå kjenner seg igjen i våre åtte deltagere, og som dermed føler seg sett av andre på deres egen alder. Vi har valgt å viderebringe historien mens den utspiller seg, mens de fortellende lever i det de opplever. Ufiltrert, åpent, sårbart. Uten et retrospektivt perspektiv, uten erfaringsfilter, uten voksenstemmen. Slik kan fortellingen bli på de unges egne premisser. Slik, mener vi, kan den føles relevant og få konkrete virkninger for ungdommen selv.

Formålet med serien er å vise at det går an å forandre en situasjon, i hvert fall forsøke. Hele poenget er at forsøket må komme fra deg selv. Ikke fra piller, foreldre eller psykologer. Det finnes ingen ferdige svar. Du må selv vikle deg ut. Psykologen som leder gruppesamtalene, bidrar med sortering, støtte og fokus, men deltagerne finner egne svar, sammen med de andre, i det frie og trygge rommet de skaper sammen.

Skal noe forandres inni deg, og mellom deg og andre, må det åpnes. Ungdommene føler seg noen ganger rare og uforståelige, men erfarer at det er godt å vise hverandre noe av det som skjuler seg bak fasaden. Det er godt å bli sett, godt å se og godt å oppdage at man ikke er så mye rarere eller galere enn andre. Når dette gjøres på tv, blir det uunngåelig en eksponering. Som programskapere mener vi denne eksponeringen er berettiget fordi den kan være verdifull for mange, og fordi vi har beskyttet deltagerne mot belastningen som eksponeringen kan innebære.

Vi som har laget Jeg Mot Meg har slett ikke røyket ut ungdom som vil være i fred eller presset noen til å vise seg frem, slik Løkke antyder. Blant flere hundre søkere valgte vi ut åtte som fikk anledning til å vise frem deler av sin hverdag og det de tenker og føler, og til å hjelpe hverandre i denne sårbare, men håpefulle livsfasen. Av etiske og praktiske hensyn er serien spilt inn lenge før den ble sendt. Den er klippet med stor omtanke for deltagernes og andre involvertes interesser, og samtlige deltagere har godkjent den endelige versjonen før sending. Deltagerne ble selvfølgelig fulgt opp under og etter visningen på TV.

Anti TV, som lager serien, er for ordens skyld ikke et reklamebyrå, slik Løkke har oppfattet det, men et uavhengig produksjonsselskap under Anti Inc. Serien er utviklet av en uavhengig redaksjon, og er fullfinansiert av NRK. Det er altså ingen som tjener penger på klikk, likes eller eksponering her.

Verden er nå en gang blitt slik at mange unge velger å fortelle om livet sitt i sosiale medier eller strømme et program om det.

Legitimiteten til serien ligger i at andre føler gjenkjennelse og begynner å hjelpe seg selv. Det er frustrerende å bli betraktet som en del av problemet, når målet er å vise muligheter for endring, og dermed demme opp for symptompsykiatri, diagnosesamfunn, medisinering og sammenblanding av psykiske lidelser og vanlige ungdomskriser. Responsen serien har fått fra et stort publikum, unge og voksne, har overbevist oss om at denne åpenheten på unges egne premisser har bidratt til å gjøre serien relevant.

Vi i redaksjonen er enige med Løkke i at ungdom bør få være i fred og utvikle seg uten overdreven pirking fra voksne. Men verden er nå en gang blitt slik at mange unge velger å fortelle om livet sitt i sosiale medier eller strømme et program om det. Jeg Mot Meg stiller ikke noe krav om åpenhet, men gir et tilbud om deling og anerkjennelse. Serien kommuniserer på internett, ungdoms hjemmebane og deres kanskje viktigste autonome forum, der voksne forblir hjelpeløse gjester.

Det fremstår merkelig at Løkke mener ungdommene i serien, eller de som ser på, låses fast til å kategorisere «fasade» som falsk og et «rart indre» som psykisk sykdom. Vi er enige i at «samfunnets intervensjoner» kan fungere slik, men Jeg Mot Meg handler nettopp om å løse opp i slike fastlåste selvforståelser. Sosiale rollespill er viktige. Det er smart og nødvendig å ha en fasade, men det er enda smartere å skjønne at du har en og hvorfor du har den, særlig når den jobber mot deg.

Det er smertefullt å være ung, men vi er overbevist om at det er verre å være alene med smerten enn å dele den med andre. Vi tror mer på at ungdom får lov til å vise seg frem, prøve seg ut, få tilbakemeldinger og finne egne svar, enn at de skal vokse opp i drivhus til de plutselig en dag skal være klare for den ytre verden. Det hadde kanskje vært bekvemt for oss voksne å overlate til de unge å finne ut av vanskene sine, slik Løkke anbefaler med utgangspunkt i Donald Winnicott. Men slik fungerer det ikke, det har det aldri gjort, heller ikke før den moderne åpenhetens tid.

At en serie som forteller om åtte slike reiser karakteriseres som skadelig, blir vanskelig å akseptere. Vi mener serien åpent, og med minst mulig innblanding, viser forsøk på mulige veier for unge i dag. En virkelighet som voksne bare delvis forstår. «Samfunnets sunnhet og evne til selvfornyelse kan måles i om voksne klarer å avstå fra å servere ungdommene de riktige svarene», skriver Løkke. Ja, nettopp.

Serien er ganske riktig eksponent for samtidens mantra: «Vær åpen. Snakk om det». Men vi følger opp med: «Og hva nå?». Jeg Mot Meg forteller at det er du, unge deg, som må finne dine egne svar. Å la de unge være i fred på rommet sitt, alene med de tunge tankene og den utskrevne pilleboksen, vet vi alle kan gå galt. Da er det bedre at de åpner døren og prøver noe annet. Også hvis det skjer på tv.

Annonse