15:00 - 26. oktober 2017

Snobbekritikk på feil premisser

Å kritisere kunstinstitusjoner for dårlig formidling, uten å anerkjenne at mange lider av underfinansiering, er feilslått.

Mangfold: Fotogalleriet i Oslo er dyktige på å gjøre mye ut av lite hva gjelder formidling, særlig overfor barn og unge, mener artikkelforfatteren. Her fra fotografenes stipendutstilling i 2007. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen / NTB Scanpix

Formidlingsansvarlig Ellen Marie Fodstad understreker hvor viktig god formidling av kunst er, i sitt innlegg i Morgenbladet 13. oktober. Hun gir uttrykk for en mistillit overfor institusjonene, som i sine strategiplaner proklamerer at formidling er viktig, uten at dette manifesterer seg overfor publikum.

Som formidlingsansvarlig ved en kunstinstitusjon får forpliktelsens følehorn meg til tilføye en side av saken. Når Fodstad snakker om en manglende evne til å etterstrebe engasjement, virker kritikken unyansert. Det underslår det faktum at kunstmiljøet består av mange ulike institusjoner med svært ulike forutsetninger.

Det finnes et stort antall små og mellomstore kunstinstitusjoner som jobber med å tilby nærgående opplevelser av kunst. Ved disse institusjonene har uavhengige meningsprodusenter mulighet til å produsere utstillinger relevante for enhver betrakter. Som nøytrale arenaer er de viktige for det frie kunstfeltet og gir rom for eksperimentering og samtidsrelevant diskusjon.

At hver enkelt institusjon har en plikt til å formidle, er klart, men premissene som ligger til grunn, vil alltid variere.

Kunstbransjens omdømmeproblem handler mye om at de store, godt rustede institusjonene ubevisst bruker et ekskluderende språk. Små og mellomstore kunstinstitusjoner, som lider av underfinansiering, fortjener ikke å trekkes inn i beskrivelsen. Det har de simpelthen ikke råd til. Fodstad setter formidlingsprogrammet til et statsfinansiert forvaltningsorgan opp mot formidlingen knyttet til fysiske utstillingsrom. Er det i det hele tatt gangbart? At hver enkelt institusjon har en plikt til å formidle, er klart, men premissene som ligger til grunn, vil alltid variere.

Hos Oslo Kunstforening, som for øvrig er landets eldste kulturinstitusjon med sin 181 år gamle historie, hadde ingen fungert i rollen som formidlingsansvarlig før jeg inntrådte stillingen i første halvdel av 2016. Dette skyldes i hovedsak mangel på midler. Som formidlingsansvarlig har jeg medansvar for all kommunikasjon rettet mot vårt varierte publikum, tilrettelagte aktiviteter rettet mot skoleklasser, pressearbeid, søknadsskriving og arrangementer for å nevne noe. Jeg mistenker at fordelingen er helt annerledes for formidlere ved større institusjoner, som gjerne har dedikerte ansatte til presse, kommunikasjon, administrativt og redaksjonelt arbeid, rådgivning, programmering og så videre. Hos vår institusjon utgjør formidleren 0,5 deler av en 2,1 deler stor arbeidsstab fordelt på tre personer. Dette er ikke en uvanlig arbeidsfordeling blant små og mellomstore kunstinstitusjoner.

Ved å lage kommunikasjonsmateriale som et bredt publikum kan lese, og være fysisk til stede i utstillingsrommet, forsøker vi å danne et så godt grunnlag for kunstformidling som mulig. Selvsagt skulle vi ønske at vi kunne aktivisere publikum enda mer. Det er imidlertid et kapasitetsspørsmål for mange små og mellomstore institusjoner hvor mange er ansatt i deltidsstillinger. Disse rammes hardt i det fremlagte statsbudsjettet for 2018, paradoksalt nok i en tid hvor formidling er som mest nødvendig. Ikke bare skal formidlingen spre ordet om et levende økosystem av institusjoner og visningssteder, den skal også utnytte alle slags utstillingsroms mulighet for bred folkeopplysning.

Det er mange av oss som mener at kunsten er for alle. I en ny rapport laget av Telemarksforskning på oppdrag fra Kunsthallene i Norge kommer det tydelig frem at de 11 institusjonene involvert i studien vektlegger formidling rettet mot barn og unge. Flere tilbyr skreddersydde formidlingsopplegg til elevgrupper fra barneskole- til høyskolenivå. Mange institusjoner har lange tradisjoner for å tilby kurs og workshops via den kulturelle skolesekken. 20 kunstinstitusjoner i Oslo har det siste året samarbeidet om å invitere Røde Kors’ brukere inn i deres utstillinger gjennom gratistilbudet «Kunst i Oslo». Hos Oslo Kunstforening tilbyr vi gratis omvisninger for alle som vil komme på besøk. Vi er bevisste på at aktivitetene skal være tilgjengelige og relevante for varierte publikumsgrupper. 

Jeg skal derimot ikke bruke mange linjer på å ramse opp vårt begrensede, men gjennomprioriterte formidlingsprogram. Det er nemlig i formidlingen av formidlingen at mye av problemet ligger. Det handler om minimale markedsføringsbudsjetter og mange institusjoners ikke-kommersielle natur. Nettopp derfor er det viktig at institusjonskritikken ser alle.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Gjermund Forfang Rongved viser hvor lett det blir for president Joe Biden å kjøre Norge forlengs og baklengs dit han vil ha oss.»
«Når synlighet og aktivitet hovedsakelig kun er mulig i digitale kanaler, er det ofte kun de kjente og etablerte som klarer seg.»