Den 10. oktober stengte universitetsledelsen klinikkene ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo med øyeblikkelig virkning. Det var kommet frem opplysninger om «alvorlige og gjennomgående» avvik fra kravene som gjelder for helsetjenester, ifølge begrunnelsen.
I et neste steg skal styret ved UiO tirsdag 24. oktober behandle saken om drift og midlertidig stans av drift ved internklinikkene.
Gjennom flere rapporter er det kommet frem at ikke alle offentlige krav for driften av helsetjenester er blitt fulgt. Blant annet er det antydet at rutinene for pasientbehandling ikke ivaretok grunnkravene til forsvarlighet i helsepersonelloven §§ 4 og 16, og at det manglet systemer for avvikshåndtering. En slik svikt er kritikkverdig og beklagelig, men dessverre ganske vanlig. Det er derfor vi har spesialiserte tilsyn. Når disse konstaterer avvik, vil de som regel liste dem opp overfor virksomheten og sette en frist for retting.
Det er svært sjelden at et tilsyn beordrer stenging av en virksomhet, selv om avvikene er mange og alvorlige. Enten vi ser på virksomheten til helsetilsyn, arbeidstilsyn eller forurensingstilsyn, er bildet det samme. Det skal svært mye til for at stengning skal være proporsjonalt. Enda sjeldnere er det at en virksomhet som kan bli gjenstand for offentlig tilsyn, stenger ned deler av virksomheten for å unngå kritikk. Skal det skje må det være fordi man mener at virksomheten er grunnleggende uforsvarlig, eller fordi man ikke ønsker å videreføre den av andre grunner enn brudd på offentlige krav.
Les Morgenbladets sak: «En form for, ja, krise»
Siden begrunnelsen var brudd på offentlige regler, er det derfor liten tvil om at universitetsledelsen overreagerte da de stengte klinikkene. Dette er i første rekke et spørsmål om juss og tilsyn, ikke om hvordan man ønsker å innrette virksomheten fremover av faglige eller administrative grunner. Universitetet har svært mye virksomhet som er underlagt offentlige krav og tilsyn, både i form av laboratorier, klientbehandling og undervisningsopplegg. Det blir vanskelig om man skal stenge ut fra et «føre var»-prinsipp hver gang man avdekker svikt i systemer med en abstrakt fare for alvorlige konsekvenser.
---
BRÅKET VED PSI
Problemene begynte i september, da PSI foreslo at internklinikken på instituttet skulle flyttes til Lovisenberg Diakonale Sykehus, blant annet for å gjøre plass til et nytt forskningsprosjekt.
Flyttevedtaket førte til store protester fra studenter og ansatte.
Tidlig i oktober brøt så universitetsledelsen inn, fastslo at klinikken måtte flyttes, og sendte ut nye regler som begrenset aktiviteten.
Tirsdag 11. oktober spisset det seg ytterligere: I en pressemelding opplyste UiO at internklinikken var stengt på dagen – på grunn av mistanke om at driften brøt med loven.
Den mistanken bekreftes i Kluge-rapporten, som ble lagt frem onsdag 17. oktober.
Ennå venter universitetet på en internrevisjon av klinikkpraksisen, og på uttalelser fra Helsetilsynet i saken.
---
En annen ting er hvordan psykologistudiet skal legges opp, og om studentene skal gis praksis først og fremst i førstelinjen eller i spesialisthelsetjenesten. Dette er et utpreget faglig spørsmål. Det er et overgrep mot den akademiske friheten om UiOs styre og øverste ledelse foregriper en prosess innenfor fagmiljøet og legge føringer på denne. Universitetsdirektøren traff 12. oktober en beslutning om at «klinikkpraksisen skal organiseres som et helseforetak». Virksomheten i førstelinjen i helsevesenet og i spesialisthelsetjenesten i helseforetakene er innbyrdes forskjellig.
En slik beslutning berører derfor ikke bare organiseringen, men først og fremst innholdet av den praksis studentene skal ha i løpet av studiet. Hva slags pasienter studentene skal møte som ledd i studiet og hvordan de skal møte dem, er spørsmål om den faglige innretningen av studiet. Organiserer man virksomheten som et helseforetak, så bestemmer man samtidig at virksomheten skal skje innenfor spesialisthelsetjenesten, med de føringer dette får for virksomhetens innhold. Beslutningen om at klinikkvirksomheten i fremtiden skal organiseres ved et helseforetak er derfor i realiteten å legge føringer på psykologistudiets retning og innhold.
Dette går ut over å treffe beslutninger om «den samlede administrative virksomhet ved institusjonene», som etter universitetsloven hører til universitetsdirektørens område. Beslutningen til universitetsdirektøren 12. oktober ligger derfor ikke inn under universitetsdirektørens mandat, men hører til den faglige ledelseslinjen av universitetet. Når man har valgt ledelse, bør ikke denne overlate slike spørsmål til administrasjonen. Gjør rektoratet det, slik det har gjort i denne saken, opphever det i praksis prinsippet om valgt faglig ledelse.
Saken om klinikkene er med andre ord kommet skjevt ut på to måter. For det første er det truffet et vedtak om stenging av klinikken på et svakt grunnlag, og ut fra betraktninger som adskiller seg fra dem man ellers legger til grunn ved avvik fra offentlige regler. Skulle dette bli alminnelig praksis vil det være svært uheldig for mange deler av universitetets virksomhet. For det andre har man gjort det som er et faglig spørsmål om hvordan psykologistudiet skal innrettes, til et administrativt spørsmål om den formelle organiseringen av klinikkene. Dermed har ikke rektoratet bare overkjørt det aktuelle fagmiljøet. Det har også opphevet seg selv som faglig ledelse for UiO. Begge deler er svært betenkelig.