Annonse
13:04 - 28. oktober 2017

Når mennesker blir pakker merket med diagnoser

Diagnosesystemer skal samordne kunnskap og hjelp. Men pakkeforløp kan skape forskjeller. 

Pakke-tankegangen kan skape forskjeller, skriver artikkelforfatteren. Foto: Urbancow / Getty Images
Annonse

Marianne Mjaaland argumenterer (29.8 og 13.10) for at diagnosesystemet i psykiatrien er uten substans og at såkalte «pakkeforløp» i psykiatrien derfor må feile. Hvis det som skal håndteres ikke lar seg pakke inn og merkes – intet pakkeforløp. Sigmund Karterud forsøker (22.9. og 6.10.) å nyansere synet på diagnoser og pakkeforløp. Han mener at pakkeforløp kan redusere vilkårlighet og forskjellsbehandling i helsevesenet.

Mjaaland og Karterud er også enige om at psykiatrien er annerledes enn somatikken og at det kan være vanskelig å vise at diagnoser viser til noe virkelig og ikke bare «spøkelser».

Pakkene får all oppmerksomhet, og mennesket blir borte.

Karterud forklarer dette med at diagnoser er vage fordi de refererer til prototyper. På samme måter som spurv er prototypen på en fugl og strutser er mindre «fuglete», har vi prototyper for diagnoser. Hjerteinfarkt og lungekreft er «prototypiske» sykdommer i somatikken, og enkelttilfellene stemmer mer eller mindre overens med prototypen. Paul Moxnes knytter prototypene til dypere menneskelige roller og fantasier (25.10.).

Jeg har i en fersk studie undersøkt om helsepersonell har slike prototype-forståelser, og finner at det dessverre ikke ser slik ut. Det er store forskjeller på hvor typisk helsepersonell oppfatter ulike diagnoser, både somatiske og psykiatriske. Schizofreni oppfattes eksempelvis som mer typisk sykdom enn nyrestein og magesår. Slik synes det også å være for «bipolar 2» og «borderline personlighetsforstyrrelse» som Karterud og Mjaaland har drøftet. Fagfolk synes ikke bare uenige om hvorvidt enkelttilfelle tilhører en «prototype», men også om selve «prototypen».

Selv om dette langt på vei undergraver Karteruds poeng om diagnosenes anvendelighet, finnes det flere viktige grunner til å forsøke å klassifisere de fenomenene man arbeider med: For det første er det vesentlig å samordne fagspråket – «bipolar 2» må være det samme øst og vest for fjella. For det andre er kategoriene viktige for å koordinere hjelpetiltak: Om ulike instanser skal hjelpe en person, må de forstå det samme med «borderline personlighetsforstyrrelse». For det tredje er felles kategorier viktig for å fremskaffe kunnskap. Et fagfelt kan ikke utvikle seg hvis hver fagperson har sine merkelapper. Sist, men ikke minst er klassifikasjonene viktig for å være etterrettelig og rettferdig. Dette er viktig både for somatikk og psykiatri. Når man skal bruke samfunnets ressurser på omfattende tiltak, må man vite hva man gjør – og at det hjelper.

Det største problemet med pakkeforløp i psykiatrien er likevel ikke det vaklende diagnostiske grunnlaget – at pakkene er myke og ikke harde, som i somatikken. Det er at mennesker gjøres til pakker. Pakkene får all oppmerksomhet, og mennesket blir borte. Dessuten blir de som ikke lar seg pakke inn, stående utenfor. Selve pakke-tankegangen kan skape forskjeller – ikke likhet og rettferdighet, slik vi ønsker.

Her, som på andre områder, er det lett for at midlene blir målet. Midlene, diagnosene og pakkene, er bare relevante om de hjelper mennesker. Da bør vi bruke dem – ellers ikke. For de former oss.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»