Annonse

Annonse

17:26 - 11. oktober 2017

Litteratur kan forandre liv, eller?

Toril Moi vil ha leseren til å se på en ny måte. Så langt har revolusjonen i dagligspråkfilosofien gått kritikken hus forbi, skriver Line Norman Hjorth.

Metafor: Toril Moi forsøker i sin nye bok Revolution of the Ordinary å vise hvordan teoretisering ofte kan fjerne oss fra den virkeligheten vi vil si noe om: Hvis vi bruker for eksempel tyrefekterterminologien for å forklare noe, gir det ikke mening for en som ikke kjenner tyrefektning. Foto: Pascal Rondeau/Getty Images

Aktuell bok

Toril Moi: Revolution of the Ordinary (2017)

  • Toril Mois litteraturteori er tema for seminaret «Litteratur kan forandre liv!», på Nasjonalbiblioteket onsdag 11. oktober.
  • Moi holder foredrag, i tillegg blir det innlegg fra Vigdis Hjorth, Helge Jordheim og Trond Haugen.

Arbejdet med filosofien […] er egentlig mere et arbejde med sig selv. Med ens egen opfattelse; med hvordan man ser tingene. (Og hva man forlanger af dem.)

Ordene er Ludwig Wittgensteins. Kanskje jeg aldri hadde kommet over disse setningene, og mange andre, som slår meg som tankeeggende, utfordrende og sanne, hvis ikke det var for Toril Mois nye bok, Revolution of the Ordinary, som åpnet døren til Wittgensteins tankeunivers for meg.

Sitatet illustrerer samtidig hva det er Mois lesning av Wittgenstein gjør, og også hvorfor det kan være vanskelig å virkelig å ta innover seg det stoffet Moi presenterer. Hun vil ha leseren til å foreta et perspektivskifte, til å se på en ny måte.

Fordi jeg selv kjente jorden beve under meg da jeg leste Mois bok første gang, ble jeg overrasket over Kaja Schjerven Mollerins anmeldelse av boken i Klassekampen nylig. Slik jeg ser det, ønsker Schjerven Mollerin at Moi skulle ha skrevet en annen bok, hatt et annet prosjekt, et annet fokus. Forstår Schjerven Mollerin Moi?

 

Det er en ambisiøs oppgave Toril Moi har gitt seg selv: hun vil redegjøre for hvordan Ludwig Wittgensteins sene filosofi og hans særegne språksyn kan revolusjonere litteraturstudiet. Moi er opptatt av hvordan dagligspråkfilosofien kan endre vårt forhold til språket, virkeligheten, måten vi er i verden på og følgelig også hvordan vi leser litteratur. Hun vil ha oss til å rette blikket mot hvordan vi bruker språket og forskjellene i denne bruken, hvordan vår språkbruk er knyttet til praksiser og livsformer og konkrete kontekster, som hele tiden utvikler seg, se familielikhetene mellom ordene, se hvordan de ligner hverandre men likevel ikke er identiske.

Moi vil ha oss til å erkjenne at å være språkbruker er en eksistensiell oppgave, det er vi som har ansvaret for å finne de riktige ordene og gjøre oss selv forstått i en konkret situasjon, og at en tekst, i likhet med et utsagn, både er et uttrykk og en handling. Hvis vi godtar dette premisset, vil det å lese ikke lenger handle om å nærme seg et litterært objekt via en gitt metode eller teori.

Språket er ikke et lukket system av ustabile tegn, slik Saussure og andre etter ham – Moi fokuserer især på Paul de Man og Jacques Derrida – har hevdet. Moi leser altså dagligsspråkfilosofien i tradisjonen etter Wittgenstein opp mot et annet språksyn som i en årrekke har hatt stor innflytelse på universitetenes litteraturstudier og manifestert seg i den såkalte critical theory som har gjort seg svært gjeldende i ulike humanistiske fag siden 1980-tallet.

 

Schjerven Mollerin pirker på det jeg oppfatter som overflaten; hun kritiserer Moi for ikke å reflektere mer over hverdagslivets trivialiteter og konkrete tildragelser og etterlyser en konvensjonell kritisk drøfting av de filosofene Moi baserer seg på, primært Cavell. Hun er opptatt av å påpeke at det allerede finnes andre alternativer til den tradisjonen Moi tar et oppgjør med og fokuserer på det hun anser som svakheter i Mois teori-kritikk, framfor å få med seg selve ånden i Mois prosjekt: hvordan hun via Wittgenstein forsøker å åpne leserens øyne og få henne til å forandre blikk på verden, andre mennesker og seg selv og dermed også på litteraturen.

 

Den mistenksomme og den entusiastiske leser vil produsere ulike lesninger, respondere ulikt på en tekst, fordi de har hatt ulike opplevelser av den.

Moi presenterer med denne boken et forslag til en ny måte å behandle filosofiske spørsmål på som ikke baserer seg på en konvensjonell kritisk drøfting av begreper. Moi søker i stedet å vise hvordan teoretisering og generalisering ofte kan fjerne oss fra den virkeligheten vi vil si noe om. Når vi skal nærme oss en filosofisk problemstilling, bør vi gjøre det via konkrete eksempler, hevder hun, ellers risikerer vi å miste forbindelsen mellom vår tenkning og den virkelige verden.

Selv leverer hun flere slike konkrete eksempler i Revolution of the Ordinary, og viser potensialet i slik eksempelbruk. Som når hun med utgangspunkt i en fortelling av Julio Cortázar viser hvordan tyrefekterterminologien ikke gir mening for en som ikke kjenner tyrefektning, og som heller ikke kan oversettes ved hjelp av en ordbok, det kan bare forstås ved å bli innlemmet i praksisen. Hun ber leseren forestille seg følgende:

 

If you come over to my house for tea, and I tell you, with some excitement, that I have just worked out that there are good reasons to believe that if I put the kettle on the stove, and turn on the gas, the water will boil, you will surely wonder whether I am in my right mind.

 

Slik vi bruker språket i hverdagen tar vi ikke forbehold med hensyn til om vannet vil koke. Men man kan tenke seg et menneske, vokst opp i en annen livsform, i et annet språk, som trenger erfaring med tevannet før vår måte å snakke om det på kan gi mening. Eller ikke? Hun viser blant annet til folkestammen Pirahá hvis språk ikke har tallord, og derfor ingen praksis med å telle, og hvordan antropologer uansett hvor iherdig de forsøkte ikke lyktes med å lære dem det. Vår verden og vårt språk er uløselig sammenvevet. Å lære et språk er å lære en livsform. Bare bevisstheten om dette får oss til å oppleve språket på en ny måte.

Hverdagsspråkfilosofien blir av enkelte kritikere betraktet som reaksjonær. Kan den i det hele tatt ha et politisk potensial? Må ikke en filosofi som tar utgangspunkt i det dagligdagse og i common sense, nødvendigvis være konservativ? Tvert imot, argumenter Moi: et Wittgensteinsk syn på hverdagsspråket kan svært godt forenes med å ville forandre samfunnet i radikal retning, for eksempel mot mer likhet, frihet og søsterskap.

 

Hvis teorier om rasisme, sexisme eller homofobi bidrar til sosial og politisk endring, argumenterer Moi, er det ikke fordi de forstyrrer vår dagligdagse måte å bruke språket på, slik mange innen critical theory hevder, men fordi de hjelper oss til å se verden og andre mennesker på en annerledes, ny måte.

Dagligspråkfilosofien, som menneskelig praksis, kan ikke tenke språket uten samtidig å tenke på den andre, den andres kropp, den andres sinn og konkrete situasjon, på eksistensen, moralen og politikken. Ved å betrakte språk som bruk – som praksis – så plasserer hun ansvarsbyrden på oss: vi er ansvarlige for våre ord, du for dine, jeg for mine. Har vi et forenklet bilde av språket, får vi et forenklet bilde av våre medmennesker og av samfunnet. Som Moi gjentar flere ganger i boken: vi lærer språket og verden sammen.

 

Enkelte vil kanskje, i likhet med Kaja Schjerven Mollerins anmeldelse av boken i Klassekampen, stusse over hvorfor Toril Moi ikke har med flere eller mer utførlige lesninger av litteratur i sin bok, når hun tross alt er opptatt av hvordan språksynet i dagligspråkfilosofien kan innvirke på litteraturstudiet. Spørsmålet virker opplagt, men svaret ligger i boken. Moi betoner gang på gang hvordan det hun kaller reading as a practice of acknowledgement ikke er en metode eller en tilnærming som legger føringer for hvordan slike «anerkjennende» og oppmerksomme lesninger skal eller bør arte seg.

En lesning er et svar på spørsmålet Why This? og dette spørsmålet vil rettes mot ulike aspekter ved en tekst avhengig av leseren. Den mistenksomme og den entusiastiske leser vil produsere ulike lesninger, respondere ulikt på en tekst, fordi de har hatt ulike opplevelser av den, men dette er ikke det samme som å si at de har brukt forskjellige metoder. En tekst er handling og uttrykk, ikke et objekt som vi kan nærme oss med en spesifikk metode. En anerkjennende leserpraksis slik Moi beskriver den, kan derfor ikke illustreres ved hjelp av konkrete lesninger, men vil arte seg ulikt avhengig av leserens blikk, oppmerksomhet, interesser, perspektiver og kunnskap.

Dersom hun hadde lagt fram flere egne lesninger av litterære verk, ville hun risikere at leseren satt igjen med et bestemt inntrykk av hvordan den som har en dagligfilosofiske holdning bør nærme seg litteraturen, at hennes lesninger var eksemplariske, og det er nettopp det hun ikke ønsker.

 

Moi har skrevet en bok om hvordan hun mener Wittgensteins språksyn kan revolusjonere litteraturfaget. En leser som leter etter den varslede revolusjonen fra Mois tittel i hennes kritikk av den etablerte teorien på feltet, vil derfor lete forgjeves. Leseren må lete etter revolusjonen der Moi uttrykkelig sier at den ligger i kim for den som prøver å se, nemlig i Wittgensteins språksyn. Denne filosofien går som en rød tråd gjennom hele boken, fra den blir utlagt i de første kapitlene og deretter blir til et holdepunkt i alle de drøftelser Moi tar oss med på.

Mois bok er resultatet av mer enn ti års tenkning om forholdet mellom språk og virkelighet. Det er et grundig og modent arbeid, som fungerer åpnende for den som føler behov for nye perspektiver på både litteraturen og tilværelsen.

Kanskje var det derfor jeg merket jorden beve under meg da jeg leste Mois bok første gang, fordi jeg var sulten på noe som beveget meg og satte meg i bevegelse? Det var i møtet med The Revolution of the Ordinary jeg syntes jeg første gang møtte en klok og reflektert stemme som snakket til meg i et språk jeg kunne forstå, som utfordret meg til selv å tenke og skrive klart og hverdagslig selv om emnene er komplekse og eksistensielle. Mois usedvanlige evne til å formulere seg i klart og presist språk er samtidig et uttrykk for den forpliktelsen Moi åpenbart føler for å praktisere den læren hun prediker – i likhet med Wittgenstein – og det er en stor oppgave i seg selv.

 

For meg er dette kanskje Mois største prestasjon og The Revolution of The Ordinary hennes mest beundringsverdige bok. Den er en uvurderlig gave til alle som er opptatt av eksistensielle spørsmål knyttet til språk, virkelighet, litteratur: den får deg til plutselig å oppleve språket annerledes, nytt, får deg til å bli klar over hvordan du selv og andre bruker det, se forskjellene i vår språkbruk i ulike konkrete situasjoner, til å bli bevisst hvordan språk og virkelighet er uløselig forbundet.

Boken ansporer deg til å mene det du sier og får deg til å oppdage når du ikke gjør det, ansporer deg til å tydeliggjøre, presisere, avklare. Wittgenstein er blitt min store inspirasjonskilde i min hverdag som forsker og språkbruker, og det var Moi som gjorde denne krevende filosofen tilgjengelig for meg. Det er jeg svært takknemlig for.

Line Norman Hjorth er stipendiat på Universitetet i Bergen, og kriver doktoravhandling om Orderudsaken. Toril Moi er hennes biveileder.

Annonse