Annonse
13:44 - 08. oktober 2017

Kjære du som dreper for ære

Du finnes også her i Norge, selv om norske myndigheter ikke våger å snakke om det. 

Trippeldrap: 1. oktober 2006 ble søstrene Sobia Khan (27), Saadia Shaheen (24) og Nafisa Shaheen Khan (13) drept i en bolig på Kalbakken i Oslo. Deres 31 år gamle storebror ble dømt til 21 års fengsel. Foto: Erlend Aas / Scanpix
Annonse

Kjære du som dreper for ære. Og du som truer med å drepe meg, fordi jeg uttaler meg om æresdrap og æresrelatert vold, uten selv å være et offer for det, eller en del av din «kultur».

Jeg trodde ikke jeg ville finne deg her i Norge.

Jeg trodde ikke at jeg ville finne ofrene dine i den norske statistikken, bortgjemt i kategorien «annet» drapsmotiv. Og at norske myndigheter er med på å opprettholde ukulturen du er en del av, ved ikke å synliggjøre problemet. 

Jeg trodde ikke at æresdrap fantes her. For her spør fortsatt mediene, forskerne og politikerne «om» det begås æresdrap i Norge. 

I perioden 2007-2016 havnet 102 navn på listen over drapsofre med «annet» eller «ukjent» dødsårsak.

Dette selv om vi vet at Khalid Javed skjøt sin gravide søster og ektemann på Holmlia for ære i 1988, at den afghanske barnehustruen Anooshe ble henrettet foran Kristiansund tinghus i 2002, at Hanne Kristine Olsen (31) ble drept og hennes tre måneder gamle datter invalid etter en overlagt påkjørsel i 2001, og at de tre søstrene Nafisa (13), Saadia (24) og Sobia (27) ble drept med gjentatte øksehugg mot hodet på Kalbakken i 2006. Listen fortsetter.
 

Så du finnes altså her. Ikke bare på den bortgjemte kafeen i Jordan, hvor jeg som journalist gjennom fire år intervjuet deg og 139 andre menn som har drept for ære. Jeg forsøkte å lytte til deg, for å prøve å forstå hvordan en som deg kan drepe sitt eget barn, og forklare det med «ære». Jeg hørte på din historie fordi jeg tror at all vold kommer fra et sted. Fordi du er også et menneske. En drapsmann, som en gang var et barn som ble tvunget av din egen far, til å drepe din egen mor. Du drømte om mot til å bli en bedre mann enn ham. Men motet skrantet, fordi du sto alene opp mot familien og samfunnet.

Du fortalte meg at du ville drepe eller kutte av håndleddene på «sånne» som meg, kvinner som ikke eier skam, journalister og homofile. Hvordan kan en voksen mann som deg være livredd for en ung kvinne som kan skrive? Er det fordi du innser at du er feig nok til å drepe med hendene, men ikke tøff nok til å forsvare æren din med ord?

«Du» er deg, men det du står for, finnes også i alle menn og kvinner i Norge som dreper for ære.
 

På verdensbasis blir 13 mennesker drept for ære hver dag. I Jordan ble Rahmans datter en del av statistikken. De som drepes for ære i Norge derimot, forblir i mørket. Det er ikke slik at det ikke finnes noe som heter æresdrap på norsk, bare fordi vi ikke finner igjen ofrene i den offentlige statistikken. Det skjer, akkurat slik voldtekt en gang bare «skjedde», før tabuer ble brutt og anmeldelsene strømmet inn og problemet ble virkelig. All den tid æresdrap fortsatt føres i kategorien «annet» eller «ukjent» i den nasjonale drapsoversikten, forblir de nettopp det – ukjente.

I perioden 2007-2016 havnet 102 navn på listen over drapsofre med «annet» eller «ukjent» dødsårsak. At mange av dem er æresrelatert, er det ingen tvil om, men hvor mange, får vi aldri rede på. Det kan virke som at politiet ikke tør å kategorisere drapsårsaker relatert til kultur.

Kanskje er det lett å overse de døde, av frykt for å bli stemplet som rasister? For ja, det er vondt å bli kalt fremmedfiendtlig når man står opp mot drap fordekt som kultur. Vondt å høre om kvinner og menn som blir drept for ære, som er livredde for familiens reaksjoner, utsettes for vold og sosial kontroll og ikke tør å melde det inn. Men det er enda vondere å se sine søsken og venner forsvinne i kategorien «annet», og stå opp mot egen familie og kultur alene.
 

Jeg blir sint når drap forkledd som ulykker og selvmord, forblir ulykker og selvmord i den norske statistikken. Forbannet, når en drapsmann som Khalid Javed kan slippe straffeforfølgelse og fortsette å leve livet sitt i Karachi i Pakistan. Trist, når jeg som journalist har brukt fem år på å kritisere Jordan for den samme problematikken. Og det viser seg at de ligger milevis foran Norge, hvor vi fortsatt later som om æresdrap ikke finnes.

Det er altfor få i Norge som kjemper mot æresdrap og tar et oppgjør med tanker om at menn har råderett over kvinner, og at kvinner er bærere av ære. Det er for få som konfronterer menn som mishandler og dreper, og mødre som hever pekefingeren mot andres døtre. Og det er få som understreker at æresdrap strider mot islamske verdier og sharia, og at denne praksisen ikke har noe med religion å gjøre.

Modige kinner og menn har mistet livet fordi de sto opp for sin frihet og sin ære i det norske samfunnet. Vi har et kollektivt ansvar for å stå samlet og definere hva ære skal være. Vi må rope høyt at ære aldri kan forsvare drap, og at du som dreper for ære, ikke representerer en kultur, men en ukultur – uansett hvilket land, religion eller familie du kommer fra.

Journalist Lene Wold har skrevet boken Ære være mine døtre, som forteller historien om en far i Jordan som har drept både sin mor og en av sine to døtre for å gjenopprette familiens ære.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer