12:05 - 29. oktober 2017

Kim-dynastiet er rasjonelle

Regimet i Pyongyang er absolutt brutalt, men på ingen måte irrasjonelt. Snarere er Pyongyang kalkulerende i sin interaksjon med amerikansk politikk. 

Balanserer makten: Ikke sjelden blir Nord-Koreas leder Kim Jong-Un portrettert som irrasjonell og latterlig. Det er en avsporing, mener artikkelforfatteren. Foto: Linda Davidson / Getty Images

Gjennom medienes fremstilling av Nord-Korea får vi glimt av brutale menneskerettighetsbrudd, svulstige militærparader og kjernefysisk sabelrasling rettet mot verdens største supermakt, USA. Regimet er gjentatte ganger blitt portrettert som en uforutsigbart og irrasjonell aktør med et dødsønske. Dette bildet er misvisende. Vi må legge til grunn et realpolitisk tankesett i vår forståelse av regimets adferd.

La oss ta et kort steg tilbake til terrorangrepet 11. september. Etter angrepet ble Nord-Korea, sammen med Irak og Iran, beskrevet som «ondskapens akse» av USAs president George W. Bush. Som i dag var Nord-Korea på den markant svakere siden av et asymmetrisk maktforhold overfor både USA og Sør-Korea. Svaret på den nye politikken kom raskt. Samme år annonserte regimet sin tilbaketrekking fra ikkespredningsavtalen og utviklet etter hvert atomvåpen. I 2003 fjernet USA Saddam Husseins regime og i 2011 led Gaddafi-regimet samme skjebne. Begge hadde før disse hendelsene i realiteten etterkommet de vestlige landenes krav om å avstå fra masseødeleggelsesvåpen. Regimene ble likevel fjernet med fatale konsekvenser både for den sittende diktatoren og medlemmene av hans maktapparat. Irak i 2003 og Libya i 2011 tjener derfor som kraftig advarsel for Nord-Korea. Regimet har liten tillit til vestlige incentiver om nukleær avvæpning og ser på USA som en eksistensiell trussel.

En for tøff linje overfor Nord-Korea fremover vil medføre en rekke uheldige kaskader.

Kim-dynastiet har vært gjenstand for indre og ytre press over flere tiår, men holder fast på makten. Det er ikke tilfeldig. Selv om regimet tidvis kun er en hårsbredd fra konvensjonell væpnet konflikt, utøver det også selvbeherskelse ved aldri å krysse Rubicon. For eksempel så stoppet Trumps «fire and fury»-tale Nord-Korea fra å gjennomføre en annonsert testskyting i retning av den amerikanske militærbasen på Guam. Regimet vet at de vil være en tapende part i en eventuell militær konfrontasjon, og at et atomangrep på motstandere vil være selvmord.

Å tro at regimet i Pyongyang er villig å benytte disse kapabilitetene offensivt er en form for katastrofetenkning som kun vil bidra til en aggressiv vestlig politikk som forverrer Pyongyangs desperasjon og nukleære aggresjon. Nord-Koreas nukleære arsenal må følgelig forstås, som for alle andre atomland, som et strategisk avskrekkingsvåpen. Regimet har tre målsettinger for sin politikk: De søker å avskrekke USA fra invasjon, å true til seg sårt trengt finansiering fra Kina og Vesten og å avlede interne motkrefter mot en ekstern fiende, USA. Pyongyangs logikk er at hvis USA er tilstrekkelig avskrekket, vil konvensjonell militær konflikt med supermakten være avverget.

Dersom USA viderefører den eksistensielle trusselen mot Nord-Korea, bidrar det til å øke regimets motivasjon for å avskrekke USA. Som den anerkjente amerikanske sikkerhetseksperten Kenneth Waltz påpekte, viser lærdommen fra historien at en stat som har bestemt seg for å skaffe kjernevåpen, sjelden kan bli avskåret fra å gjøre det ved bruk av makt. I år demonstrerte landet, til tross for trusler om gjengjeldelse, en evne til å avfyre interkontinentale ballistiske missiler. I tillegg varsler landet nye oppskytninger. Enda mer alarmerende er det at regimet har demonstrert en evne til å skyte raketter fra ubåter. Ved at Nord-Korea på sikt tilegner seg ubåtbaserte atomvåpen vil de kunne gjengjelde USA, også etter at de selv er rammet av et anslag. For denne småstaten vil denne evnen utgjøre den ultimate avskrekking.

Nord-Korea er som andre stater en kalkulerende aktør – men det utelukker ikke at feilkalkuleringer kan oppstå. En for tøff linje overfor Nord-Korea fremover vil medføre en rekke uheldige kaskader. Andre stater som observerer situasjonen, vil kunne finne det rasjonelt å gå til anskaffelse av atomvåpen. Eksempelvis følger Iran situasjonen tett. De vil kunne konkludere med at det er i deres interesse å fullføre sin langvarige streben etter en tilstrekkelig avskrekkingsevne.

USA kan også komme til å konkludere med at en forkjøpskrig er nødvendig før Nord-Korea videreutvikler sine evner til å avskrekke USA. Det er ikke utenkelig at enkelte hauker i USA nettopp ønsker en slik utvikling – å ta utfordreren nå, mens man enda kan. En slik linje vil kunne utløse en svært farlig bilateral krise mellom USA og Kina og en væpnet storkonflikt.

Koreakrigen på 50-tallet ga oss eksempler på at USA undervurderte den kinesiske viljen til å bruke militære styrker som et politisk virkemiddel på Koreahalvøya. Et langt svakere Kina svarte den gang på vestlig intervensjon med å sende inn 300 000 soldater til støtte for Nord-Korea. USA ble presset hardt og vurderte på et tidspunkt å bruke atomvåpen i tilfelle deres stillinger på Koreahalvøya sto for fall. Det ville være ufornuftig å tro denne gang, som da, at et betydelig sterkere Kina enn den gang vil frastå fra engasjere seg militært på en eller annen måte. Gitt størrelsene og disposisjonen av konvensjonelle militære styrker på begge sider, kan en ny slik konflikt mellom USA og Kina bli både langvarig og blodig. Det vil bli fire and fury.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»
«Man kan fortviles over at militære ledere forbereder for krig, men det er deres yrke.»