Annonse
00:00 - 13. oktober 2017

Ja, fra fødselen er vi alle tings mål

Mennesker handler ut fra forestillinger om hva et menneske er.

Hund-mann-etiske forbundsfeller: Finnes det et dypt og prinsipielt skille mellom dyr og mennesker? Denne engelske bulldogen (til venstre), som sammen med eieren (til høyre) vant en konkurranse der det var om å gjøre å ligne hverandre.Foto: Bettmann / Getty Images
Annonse

Hva er et menneske? Ikke akkurat noe spørsmål for en kronikk, sier du kanskje, men snarere for en filosofisk avhandling. Men det stemmer nok ikke. Et kjennetegn ved oss mennesker er at vi ikke kan unngå å handle i lys av forestillinger om hva et menneske er, og disse forestillingene dukker stadig også opp i avisenes spalter. I Morgenbladet var det tilfelle i to viktige debatter før sommeren, først om Aksel Braanen Sterris og Peter Singers syn på nyfødtes menneskeverd, dernest om Lena Lindgrens drøfting av skillet mellom mennesker og dyr (16. juni).

Med støtte i nevrobiologi hevder Lindgren, som Singer, at det ikke er noe dypt, prinsipielt skille, og hun tar til orde for et paradigmeskifte i måten vi oppfatter dyr på. Fremfor alt bør vi kvitte oss med tanken på at vi mennesker er alle tings mål, sier hun. Hva skal da de av oss svare, som mener at vi gjennom fornuften vår er like forskjellige fra dyr som dyr er fra planter? Det er lite tilfredsstillende å bare insistere på at mennesker har språk, intelligens, følelser, moral og tids- og selvbevissthet «på en annen måte» enn dyr.

La meg derfor minne om hvordan slike holdninger og evner kan inngå i typisk menneskelig atferd: Vi har ikke bare erindringer og forventninger som en del av tiden, vi har også et slags utenfra-perspektiv på verdens gang som gjør det mulig å snakke om de fjerneste tidspunkter. Derfor kan vi hevde at noe er sant, på en måte som hvem som helst når som helst kan ta stilling til.

Hunden min kan jeg derimot aldri konfrontere med noe hun sa i går, eller for 10 år siden. Hunden for sin del kan ikke reagere med forferdelse på noe den finner ut at nabohundens forfedre gjorde mot dens egne forfedre for 700 år siden. Jeg kan heller ikke avtale med henne å gjøre noe neste morgen, og vi kan ikke diskutere oss frem til lover og regler for vårt felles, fremtidige samliv. Men vi mennesker kan det, så vi er både historiske og, i tråd med Aristoteles’ klassiske definisjon, politiske vesener.

Oppdragelsen består ikke i å forme barnet slik en billedhugger former død materie.

Begge deler forutsetter språk og tanker som ikke bare omhandler nærområder i tid og rom. På den måten er mennesket et universelt vesen, som det het i renessansehumanismen. Og det «produserer universelt», som Karl Marx sa, uavhengig av artsspesifikke behov. I samme ånd preget Immanuel Kant en grunntanke i opplysningsfilosofien: Vi mennesker er ikke bare underkastet universelle, fysiske lover, vi er også i stand til å vedta og handle i tråd med tenkte eller forestilte fornuftslover. Gjennom denne evnen kan vi stille hverandre til ansvar, også for ikke å ta hensyn til andre arter. Men det er bare mennesker vi kritiserer for ikke å leve opp til en rasjonell verdensorden med plass til alle slags livsformer.

Også Lindgren antyder at det er noe paradoksalt i å appellere til et unikt ansvar vi har for alle skapninger, samtidig som man kritiserer humanismen og benekter vår særstilling i universet. Men hvorfor skal vi benekte denne særstillingen? Fordi rasjonalisten René Descartes åpnet slusene for å behandle dyr som maskiner? Det gjorde han imidlertid ikke på grunn av sin tro på vår selvbevisste fornuft, men fordi han tenkte seg fornuften som en sjele-substans uavhengig av levende organismer. Dermed ble han blind for at bevissthet hverken er en materiell eller immateriell ting, men et kjennetegn ved dyrs og menneskers måte å leve på. Og ved bevisste livsformer er det et klart skille mellom evner og utviklede ferdigheter, noe også mange Descartes-kritikere ser bort fra betydningen av. Det gjelder blant andre Peter Singer.

Singer forsvarer under visse omstendigheter spedbarnsdrap fordi nyfødte ennå ikke er personer, men mennesker bare i kraft av sitt biologiske opphav. Det begrunner han med at de ikke har utviklet de rasjonelle ferdigheter som er en forutsetning for selvbevisste ønsker og interesser. En voksen gris kan være mer rasjonell og dermed ha en større rett til liv enn et nyfødt menneske, mener han. Singer ser altså ingen moralsk relevant fornuft hos spedbarn. Da blir det også uinteressant for ham at de har en evne til å lære å snakke og tenke som et menneske lenge før de kan snakke og tenke, en evne vi som regel har få problemer med å oppfatte tilstedeværelsen av.

Ta følgende eksempel, hentet fra Sebastian Rödl, en fremtredende representant for det internasjonale filosofimiljøet ved universitetene i Leipzig, Chicago og Pittsburg: Mennesker har jeg-bevissthet, så vi kan tenke og handle rasjonelt. Det forutsetter en viss distanse til verden og andre mennesker. Vi kan skille mellom «jeg», «du» og «henne», og vi kan skille mellom abstrakte begreper om ting og situasjonene vi sanser ting i. Begge deler aner vi en bevissthet om relativt tidlig i et barns kognitive utvikling, som når det morer seg med å bruke ord og gester feilaktig eller på liksom.

«Se pappa, ha-ha!», utbryter den lille gutten, og later som han pusser tennene med kulepennen. Handlingsmønsteret er sosialt, men han er seg også bevisst å gjøre noe uavhengig av tannpussingens normale funksjon. Og et karakteristisk uttrykk for slik opplevd individualitet er et menneskes latter. Således inngår spedbarns smilerykninger, gurglelyder og andre tilløp til latter i de synlige uttrykkene for genuint menneskelige evner. Slike tilløp kan barnet selv forme videre gjennom å etterlikne de voksne, og vi for vår del svikter det hvis vi bare lar det ligge der uten å tilby det handlinger som det får uttrykt seg selv gjennom å etterlikne. Oppdragelsen består da heller ikke i å forme barnet slik en billedhugger former død materie, men gjennom å omgås det som om det allerede hadde funnet sin form.

Alternativet til denne forståelsen er å la oppdrageren skape en person av noe som ennå ikke er en person. Da gjør man ikke noe galt mot spedbarnet hvis man oppdrar det som en hund, med hovedvekt på straff og belønning, eller hvis man setter det ut i jungelen for å oppdras av ulver. At spesifikt menneskelige evner ikke realiseres, vil jo ikke være noe tap. Det eneste rasjonelle er derimot å si at vi som voksne mennesker har en fornuft som skiller oss fra alle andre skapninger, samt at den er der fra fødselen av (og en god del tidligere). Gjennom den samme fornuften har vi en plikt til å respektere hverandre og for å behandle andre levende vesener på en pen måte. I lys av det deler jeg Lindgrens avsky for store deler av dagens kjøttproduksjon, og jeg er åpen for at vi kanskje bør slutte å spise våre animalske medskapninger. Men det er noe helt annet enn å tilskrive dem likeverd med mennesker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»