Annonse
14:52 - 30. oktober 2017

Ikke la nynazistene stjele vikingtiden

Forskere fra humaniorafagene må reise seg mot nynazistenes grumsete viking-romantikk. 

Vikingsymbolikk: Fra Den nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjon i Göteborg 30. september i år. Foto: Joachim Nywall / IBL Bildbyrå / NTB Scanpix
Annonse
I slutten av september i år marsjerte flere hundre nynazister gjennom Göteborg under en flaggborg av grønne og hvite flagg – med den norrøne T-runen i sentrum av flagget. Først og fremst var T-runen et tegn for lyden t. Runen er løselig nevnt i norrøne kilder som symbol på krigsguden Týr – åsaguden med én hånd. Etter nazistenes overtagelse i Tyskland på 1930-tallet ble den tillagt en langt dystrere mening. Den ble et symbol på germansk urkraft, krig, seier, og arisk overlegenhet. I dag er T-runen et av de vanligste symbolene til grupper som marsjerer for hvitt overherredømme og raserenhet. Vi ser det samme overalt: i Göteborg, Kristiansand, Berlin og Charlottesville blandes ideer om vikingenes ariske renhet og sjablongmessige tolkninger av norrøne symboler med menneskeforakt og vold.
 
Den grumsete blandingen av nazisme og tåkete viking-romantikk ødela forskningen på vikingtid i mange tiår etter 2. verdenskrig. Studier av det vi kaller vikingtiden, perioden mellom 800–1050 e.Kr., var befengt med ubehagelige assosiasjoner som la en demper på konstruktiv utforskning av perioden. Det var først med de store arkeologiske undersøkelsene på 1960- og 1970-tallet, på Kaupang ved Larvik, i York og i Dublin, at det igjen ble stuerent å studere vikingtiden. Gjennom disse undersøkelsene kom vikingene til syne som kreative håndverkere og omgjengelige handelsfolk.
 
Mennesker har alltid reist, emigrert til nye områder og møtt og interagert med andre grupper med grunnleggende ulike verdensforståelser. 
Forskningen i de siste tiårene har vist at vikingtiden var mest av alt en mangfoldig og fleksibel periode, som absolutt omfattet brutal plyndring og erobringskriger – men også viser mennesker som hadde en enorm evne til å tilpasse seg nye naturmiljøer og kulturer, mennesker som var åpne for fremmede skikker, tradisjoner og religioner. Nye naturvitenskapelige metoder som aDNA- og isotopanalyser gir oss helt nye innsikter i migrasjon og mobilitet i forhistorien. Denne forskningen utfordrer populære antagelser om «etniske» grupper som har eksistert som uforanderlige enheter i spesifikke geografiske områder. Mennesker har alltid reist, emigrert til nye områder og møtt og interagert med andre grupper med grunnleggende ulike verdensforståelser. 
 
Forskere på vikingtid og tidlig middelalder ser med vantro og avsky på nynazistenes misbruk av vikingtiden i nasjonalistisk og innvandrerfiendtlig retorikk. Den tidsepoken som vi arbeider og lever med, den som vi ser i kildene våre at er komplisert og motsigende, full av nyanser og med ulike menneskeskjebner, blir redusert til en nynazistisk endimensjonal klisjé som spres på hatefulle nettsider og i lukkede chatterom. Mytene får kraft i seg selv, og fortiden selv blir irrelevant. Skal det være flaut både for forskere og folk flest å interessere seg for vikingtiden?
 
Nettopp dette gjør det viktigere enn noen gang at forskere fra humaniorafagene, deriblant arkeologer, historikere, filologer og religionshistorikere, engasjerer seg i samfunnsdebatten. Vi må sammen arbeide for å spre god og nyansert kunnskap om fortiden. Vi må vise den sammensatte og nyanserte fortiden, de ulike levevilkårene som mennesker har hatt til alle tider og alle steder. Vi må kjempe mot ranet av fortiden med det vi kan best: kunnskap og innsikt. 
 
Humaniorafagene lever imidlertid i usikre tider. I land etter land skjæres støtten til humaniorafagene ned til beinet. De leverer ikke lønnsomme målbare resultater som har en umiddelbar økonomisk nytteverdi. I Norge har man så langt valgt å gå motsatt vei. Kunnskap på mangfold og kulturell kompetanse blir trukket frem som sentrale egenskaper ved humaniora. Tidligere i år – samtidig med at nynazistene forberedte sin marsj i Pikeville, Kentucky – ble den første stortingsmeldingen med en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge lagt frem. Den gir et tydelig budskap om at humaniora må arbeide for økt internasjonalisering og samfunnsrelevans. Dette innebærer også betydningen av at vi som forskere motarbeider falske myter om fortiden som bidrar til å splitte og svekke samfunnet.
 
Det kan virke håpløst, men vi gir oss ikke. For kampen om historien er kampen om menneskelighet, på godt og vondt. En menneskelighet som omfatter alt det fremmede, alt det vakre, alle krigene og tårene, men også all gleden og kreativiteten som forhistorien rommer. Menneskeheten bærer sammen den varierte og merkverdige verden vi lever i. For å forstå hvordan vi kan være hele mennesker i en sammensatt verden, må vi også forstå historien. Vi kan ikke tillate oss å synke ned i apati og skam. Et godt samfunn kan ikke tolerere at historien og vikingtiden overtas av nærsynte grupper med en menneskefiendtlig – og til syvende og sist historiefiendtlig – agenda. 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»