Som leder av en organisasjon med 24 000 barnehagelærere, syns jeg det er strålende at Morgenbladet bruker seks sider på å skrive om barnehageforskning. I saken Posthumanisme i barnehagen finner jeg forskningsfeltet mer interessant enn enkeltforskerne.
Barnehagen er blitt en viktig del av den norske utdanningssektoren, den koster samfunnet betydelige beløp hvert år, og det investeres etter hvert også tilsvarende i forskning på barnehageområdet. Dermed er det duket for maktkamper om hvem som skal vinne forskningspengene. Dette danner bakteppet for å forstå aktørene som kommer til orde i Morgenbladet. To ting uroer meg når jeg leser artikkelen.
Les debattinnlegget: En metodefestival på ville veier
Professor Anne Beate Reinertsen sår tvil om et viktig prinsipp i forskningsformidling.
For det første sår professor Anne Beate Reinertsen tvil om et viktig prinsipp i forskningsformidling, når hun sier at «Mine tekster er mot klarhet (…)». Barnehagelærere som anvender forskning når de skal utvikle praksisen sin, trenger forskere som bestreber seg på å gjøre forskningen så tilgjengelig som mulig. Men for all del, dette betyr ikke at forskningens oppgave er å overforenkle kompliserte sammenhenger.
For det andre fremstilles det i artikkelen som om kampen om forskningsmidlene står mellom forskere som bruker henholdsvis kvalitative eller kvantitative metoder. Leder for Forskningsrådets program Finnut, Terje Ogden, gir for eksempel uttrykk for at kvantitativ forskning står sterkest når det skal bevilges midler til å opprette et nytt senter for barnehageforskning. For meg fremstår dette merkelig. Noen forskningsspørsmål er best å nærme seg på kvantitativt vis, andre på kvalitativt vis. Å dele opp forskningen på denne måten, setter alle i en «sirkulær og selvrefererende» posisjon, slik Ogden beskriver den posthumanistiske forskningen.
Det kan ikke være slik at vi i Norge må velge mellom et barnehagesenter som kan nærme seg de kvalitative prosessene i barnehagen med stor innsidekunnskap, eller et kvantitativt miljø med stor statistisk kompetanse og mindre sektorforståelse. Vi må ha et forskningssenter som behersker et stort spekter av metoder og som har bred kunnskap om barnehagen som samfunnssektor og som pedagogisk praksis.