Annonse
19:09 - 02. oktober 2017

En metodefestival på ville veier

Det oppstår problemer når det å gjøre noe nytt, blir viktigere enn innholdet.

FOTO: Caiaimage / Paul Bradbury / Getty Images
Annonse

«Hvis man vil gjøre noe nytt, kan man ikke bare kopiere det gamle», sier professor Anne Beate Reinertsen i et intervju om posthumanisme i barnehagen. Det er ingen tvil om at posthumanismen og andre post-retninger har tilført forskningen noe nytt. Problemet er at det tidvis virker som om det å gjøre noe nytt, blir viktigere enn innholdet. Barnehagefeltet er svært komplekst, og derfor trenger vi ulike perspektiver og tilnærminger som til sammen kan hjelpe oss å forstå verden bedre og stille kritiske spørsmål ved etablerte sannheter.

Jeg har sett eksempler på at barnet forsvinner helt til fordel for forskerens grubling over egne følelser.

Min kritikk av posthumanismen dreier seg i hovedsak om tre forhold. For det første er det grunn til å spørre seg hva som er så nytt? Også de mer tradisjonelle forskningstilnærmingene, som fenomenologi og hermeneutikk, er i utvikling. Å observere barn i et laboratorium er for eksempel en utdatert metode. Nye tekniske hjelpemidler tillater å observere på helt nye måter, der for eksempel barna kan bli mer direkte involvert ved at de filmer eller tar bilder selv. Av og til er det kanskje nødvendig å kopiere de gamle metodene, av og til finner man nye variasjoner eller helt nye måter å gjøre det på. Dette er fullt mulig også utenfor et posthumanistisk paradigme.

For det andre ser jeg en fare ved posthumanismen i at forskeren blir for opptatt av seg selv. Anne Beate Reinertsen introduserer for eksempel begrepet «tenkefølinger». Hvis man som forsker blir for opptatt av egne følelser, er det en fare for at det man søker å få ny kunnskap om, forsvinner. Jeg har sett flere eksempler på tekster der barnet forsvinner helt til fordel for forskerens grubling over egne følelser. Det blir i beste fall uinteressant. I verste fall får det negative konsekvenser fordi det blir til hinder for ny kunnskap, som tross alt er forskningens primære mål.

For det tredje ser jeg en fare ved posthumanismen ved at den virker fremmedgjørende og vanskelig tilgjengelig for vanlige folk. Samfunnet bruker betydelige summer og ressurser på å drive forskning. Derfor må forskningen bringe ny kunnskap på en måte som er mulig å forstå for dem som skal ha nytte av den. Posthumanismens sammenblanding av ulike genre og konstruksjoner av nye ord som gir liten mening, fører til at den kritiske stemmen som forskningen skal være, mister sin kraft. Da faller hensikten med forskningen bort.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»