00:00 - 20. oktober 2017

For eller imot Toril Moi?

Line Norman Hjorth holder i et langt innlegg på morgenbladet.no Toril Mois nye bok, Revolution of the Ordinary, høyere enn jeg selv gjør. Det er en ærlig sak. I utgangspunktet har jeg sagt det jeg hadde på hjertet om denne boka, både i Klassekampens Bokmagasin 30. september og i Vinduet 3/2017. Når jeg likevel vil kommentere Hjorths innlegg, er det fordi hun – i likhet med Moi selv – har en påfallende måte å møte motforestillinger på. Er man blant dem som ikke ser det samme som Moi, eller Hjorth, så er det fordi man «ikke har forstått» eller «pirker i overflaten». Slik underslås det faktum at en rekke av de problemstillingene Moi reiser, både er svært komplekse og kan ha andre svar enn dem Moi kommer fram til. Dette er ikke bare å gjøre prosjektet uangripelig, det er også å stenge for en reell diskusjon om grunnlagsproblemstillinger i litteraturfaget. Og det nekter jeg å tro var meningen.

Moi kritiserer stadig vekk dem som ikke tenker og leser på den måten hun synes de burde gjøre.

Min hovedinnvending mot Revolution of the Ordinary var at litteraturen og lesningen av litteratur har fått så lite plass (de svært få nedslagene i litterære verk fyller til sammen 12 av 242 sider), og dette altså i en bok som foregir å skulle revolusjonere litterære studier. Når Moi attpåtil tar til orde for en lesemåte som først og fremst vektlegger praksis og det enkelte eksempel – det konkrete verk, og ikke generelle filosofiske eller teoretiske overveielser – fremstår dette for meg som underlig.

Hjorth forklarer at dette er fordi det Moi «kaller reading as a practice of acknowledgement ikke er en metode eller en tilnærming som legger føringer for hvordan slike ’anerkjennende’ og oppmerksomme lesninger skal eller bør arte seg». Men slike anvisninger er da boka ellers full av, på det teoretiske planet? Moi kritiserer stadig vekk dem som ikke tenker og leser på den måten hun synes de burde gjøre – og dette ga jeg en del eksempler på i min anmeldelse.

Selv har jeg også vanskelig for å se hvordan det å formidle en lesning i seg selv er å «legge føringer» for andre lesninger. Er ikke poenget med denne angivelig revolusjonerende lesemåten at ingen lesninger er like, ja, at enhver lesning springer ut av det enkelte verk? Hvordan skal da et eksempel kunne fungere normativt?

«Den mistenksomme og den entusiastiske leser vil produsere ulike lesninger», skriver Hjorth, og viser igjen at for henne dreier dette seg om å være for eller imot Toril Moi. Men det må da være mulig å lese en bok utgitt av en ledende norsk akademiker med innlevelse og interesse og samtidig kunne tenke sitt, ikke bare bifalle, men ha andre erfaringer og assosiasjoner, ja, rett og slett tenke med verket? Som jeg ga uttrykk for i min anmeldelse, sympatiserer jeg med Mois faglige orientering og tankegodset hun løfter fram. Det er gjennomføringen jeg problematiserer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse