14:09 - 27. oktober 2017

Den døve kulturministeren

Linda Hofstad Helleland serverer med sitt budsjett en spikersuppe til norske kunstnere, og skryter av at det smaker godt når det gjør litt vondt.

Protest: Fra kunstneroppropet utenfor Stortinget torsdag 26. oktober. Foto: Markus Li Stensrud

De mange oppmøtte på markeringen «Kunstneroppropet» foran Stortinget torsdag denne uken virket ikke særlig imponert. Den største økningen på kulturbudsjettet er til store museumsbygg som Munchmuseet. Så å si ingen nye midler er bevilget til enkeltkunstnere, som forhåpentligvis skal fylle mange av disse nye lokalene med kunst. En utredning av kunstnerøkonomien – gjort på bestilling av Solberg-regjeringen – viste at de kunstneriske inntektene gikk ned 15 prosent mens inntektene til resten av befolkningen økte med 23 prosent mellom 2006 og 2013.

Grunnene til dette kan være mange. Da Linda Hofstad Helleland ble konfrontert med kunstnernes dårlige økonomi, påsto hun uten belegg at: «Da er det ikke mer støtte på statsbudsjettet som gir kunstnerne økte inntekter og et bærekraftig næringsgrunnlag.»

La kunsten heve litt. Se hva som skjer. Føl på det.

Kunst er heller ikke for kunstnere så lett å forstå til tider, og dens verdi kan være vanskelig å få has på. Jeg tror for eksempel at kulturministeren vår glemmer at Munch, som selv mottok arbeidsstipend, ikke var allment likt i Norge i sin egen samtid. Han ble ikke forstått, og var ingen «ener», som det så ofte kalles i Hellelands retorikk. I september presenterte hun 250 av Norges enere innen kunst og kultur. Det synes jeg er veldig mange enere på en gang. 

Les Morgenbladets gjennomgang: Hvem er historiens mest effektive kulturminister? 

At Munch nå er en magnet for turister og et bilde på norsk kultur var på ingen måte en selvfølge den gangen. Jeg tviler sterkt på at Munch og Helleland hadde kommet særlig godt overens, eller at han hadde likt å søke midler fra hennes nye, næringsrettede prosjekt «Kreativt Norge». 

Vi hører Helleland snakke om kunstens egenverdi og den frie kunsten, uten at det virker som hun helt forstår hva det betyr. For i neste øyeblikk ønsker hun å frata kunstnere retten til å selv velge hvem som skal sitte i stipendkomiteene. Hellelands støttespillere klager med jevne mellomrom på en inhabil kunstelite, og det sies at prosessen skal bli mer synlig og gjennomsiktig dersom departementet selv gjør jobben. Å frata kunstnerne denne muligheten er udemokratisk og marginaliserende. Vi burde selv få ha et ord med i laget når det gjelder hvem som skal bestemme hvilken kunst og hvilke kunstnere som får støtte.

Vi er et lite land, og det har seg ofte slik at folk kjenner folk i sin egen bransje. Som kunstkritiker Tommy Olsson en gang sa: Du er ikke inhabil her til lands før du har barn med noen. En viss overlapping av roller er trolig ikke til å unngå i det lille feltet den norsk kunstneren befinner seg i, slik det også er i norsk politikk. Det finnes kanskje en kulturelite her i landet, men den rike kunsteliten er for meg som enhjørningen – jeg har aldri sett den.

Munch er død. Han har ligget i graven i 73 år. Det er greit. Det finnes mange andre som trenger en kulturminister, en som har troen på at samfunnet vårt ønsker å støtte kunsten, uten krav om at det skal gi umiddelbar uttelling. La kunsten heve litt. Se hva som skjer. Føl på det. Vær stolt over at vi har en sterk tradisjon for å støtte den frie kunsten, uten krav om at vi må forstå den konkrete økonomiske verdien av den akkurat nå.

Det er mye rett i det Ruben Steinum, styreleder i Unge Kunstneres Samfund, foreslo under Kunstneroppropet utenfor Stortinget torsdag: «Kanskje Helleland skal endre navnet på Kulturdepartementet til Amatør- og frivillighetsdepartementet?»

«Jeg ønsker å være en lyttende kulturminister», har Helleland uttalt.  Men det virker ikke som hun helt klarer å lytte til kunstnerne mens hun inviterer til «kulturfest» og spiller sine yndlingslåter av Marcus og Martinus på full guffe ut fra kontorvinduet. Hun kan begynne med å lytte til stemningen fra torsdagens demonstrasjon, der et unisont kor av kunstnere ropte etter å bli hørt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse