Debatt

Forskning på bekostning av utdanning?

Dramaet på Psykologisk institutt belyser grunnleggende problemer i universitetssektoren.

Profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo står midt i det mange kaller en krise. Studenter og ansatte er bekymret for at kvaliteten på undervisningen trues nå som universitetsledelsen ønsker at undervisningsklinikken skal innlemmes i spesialisthelsetjenesten.

Siden 1975 har Psykologisk institutt drevet klinikk hvor studentene får grundig veiledning av klinikere som praktiserer og forsker på psykoterapi. Dette undervisningstilbudet er av mange oppfattet som kjernen i den kliniske opplæringen på studiet.

Til stor fortvilelse ble klinikken brått stengt i forrige uke grunnet mistanke om systemavvik. Avvikene tas på alvor, og en rekke tiltak er iverksatt for å sørge for at systemene er i tråd med forskriftene. Av hensyn til de rundt 40 klientene som fikk sin behandling avbrutt, ønsker ansatte og studenter at klinikken gjenåpnes så fort som mulig. Nylig fikk vi full støtte fra Advokatfirmaet Kluge, som konkluderte med at klinikken burde gjenåpnes idet tiltakene var iverksatt.

Universitetet i Oslo er i ferd med å svikte et av sine samfunnsoppdrag.

Universitetsledelsen har lagt til grunn at klinikken ligger under spesialisthelsetjenesteloven og derfor bør flyttes. Det er motsatt av hva både Advokatfirmaet Kluge og Aslak Syse, UiO-professor og ekspert på helse- og velferdsrett, har konkludert med. Derfor er det grunn til å spørre seg hva vedtaket egentlig baserer seg på. Uansett bør en så viktig beslutning behandles i styreorganer på flere nivåer og ikke forhastes.

Studenter og ansatte har fått støtte fra Norsk Psykologforening, som mener flyttingen svekker terapiopplæringen. De understreker også at det er viktig å skille universitetets oppdrag om å utdanne psykologer fra helsetjenestens oppdrag om å drive pasientbehandling.

Les også: «En form for, ja, krise»

Det har lenge vært strid om flytting av internklinikken. Det fremstår ikke tilfeldig at dette skjer nå. Ifølge instituttleder Pål Kraft skal flyttingen gi plass til Centre for Interdisciplinary Studies in Rhythm, Time and Motion (RITMO), som har fått en prestisjetung status som «Senter for fremragende forskning». Med RITMO følger store penger, hele 15 millioner kroner i året over 5 til 10 år.

I flere måneder er saken blitt diskutert i instituttstyret, som forsøkte å forhandle frem plass til både RITMO og studentklinikken. « … Vi brenner for det samfunnsoppdraget Psykologisk institutt har, og synes ikke ledelsen i sine visjoner prioriterer og er opptatt av dette på lik linje med eksellensforskningen», sa Helene Amundsen Nissen-Lie, tillitsvalgt i klinisk fagavdeling, til Morgenbladet for noen uker siden. Når klinikkens skjebne forsvinner fra instituttstyrets bord og oppover i systemet, vokser mistanken og mistilliten. Uttrykket «timing is everything» er treffende i denne sammenhengen.

To dager etter at klinikken ble stengt, formidlet dekanen ved det Samfunnsvitenskapelige fakultetet, økonomen Nils-Henrik von der Fehr, at det var vurdert at RITMO skulle plasseres på Psykologisk institutt. Det legges opp til at den lønnsomme forskningen skal inn, og klinikken skal ut. Mens undervisningsklinikken krever mye ressurser når den driftes på instituttet, tilfører RITMO 150 millioner i løpet av 10 år. Regnestykket virker enkelt. Men den betydelige svekkelsen dette betyr for psykologutdanningen, er verken økonomisk eller samfunnsmessig forsvarlig.

Å utdanne gode psykologer er en god investering i et samfunn der psykiske plager er blant de vanligste årsakene til sykefravær og lidelse og koster staten enorme summer. Psykologer skal jobbe i mange systemer for å forebygge og behandle psykiske plager, både i og utenfor spesialisthelsetjenesten. Derfor er det viktig å ha praksisopplæring også utenfor helseforetakene, der vi har faglig autonomi, nemlig på universitetet.

Universitetet i Oslo er i ferd med å svikte et av sine samfunnsoppdrag, som er å tilby god undervisning og utdanne kompetente mennesker. At ledelsen likevel er villig til å risikere å svekke kvaliteten så betydelig, kan skyldes flere ting. En grunn er at forskning gir internasjonal status. En annen grunn er at det ikke satses nok på høyere utdanning i Norge, fordi de politiske bevilgningene ikke gir universitetet tilstrekkelig økonomisk handlingsrom. Universitetet «tvinges» til å prioritere det som gir størst inntekter.

Selv om regjeringen legger rammene for høyere utdanning i sine statsbudsjetter, må universitetet stilles til ansvar for prioriteringene de gjør. Kunnskapsgenerering er viktig, men det er feil å prioritere forskning hvis det går utover studietilbudet. Ideelt sett skulle det være plass og råd til både optimal forskning og optimale undervisningstilbud, men i dette tilfellet er det tydelig at forskningen vinner frem.

Det er ikke for sent å gjøre om vedtaket. Hvorfor ikke finne en løsning for å bevare klinikken og finne alternative lokaler for forskningssenteret? Vi studenter, med støtte fra ansatte, håper universitetsstyret kan behandle denne saken med den tid, grundighet og faglighet den fortjener.

Mer fra Debatt