Annonse
00:00 - 29. september 2017

Til forsvar for Jon Haarberg

Annonse

En måned er gått siden litteraturprofessor Jon Haarberg lanserte sin bok Nei, vi elsker ikke lenger, og fortsatt kommer det jevnlig kritikk mot hans påstand om at nasjonallitteraturen har utspilt sin rolle. «Har de gått fra vettet der oppe på Blindern?» skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet. «Jon Haarberg kan ta seg ein vaffel», tordnet Marta Norheim i NRK. I Morgenbladet 1. september beskrev Tine Kjær prosjektet som reaksjonært. Men hva mener egentlig Haarberg når han påstår at nasjonallitteraturen har mistet kraften? Mener han at vi bør slutte å lese Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen? Eller kan det tenkes at litteraturprofessoren antyder at det snarere er ideen om at litteratur skal fungere som et nasjonsbyggende superlim, som har gått av moten? Jeg holder en knapp på det siste.

I likhet med Haarberg tror heller ikke jeg at nordmenn flest leser norske klassikere for å styrke den norske folkesjelen. Jeg har aldri forventet at det å lese et verk innlemmet i den norske kanon skulle få meg til å bryte ut i nasjonalsang av ren norskhetsfølelse. Men det er ikke dermed sagt at Haarberg mener nordmenn har sluttet å lese disse verkene, slik flere av hans kritikere tilsynelatende leser ut av boken hans. Slik jeg tolker Haarberg, er det snarere et spørsmål om det i våre dager lar seg gjøre å lese verk av størrelser som Henrik Wergeland og Petter Dass i et nasjonsbyggende perspektiv og med en nasjonsbyggende effekt. Er det gjennom litteratur at nordmenn finner nasjonal samhørighet og knytter norske vennskapsarmbånd? I det Norge jeg lever i, har ikke litteraturen den funksjonen.

Det er nå en gang slik at litterære verk forandrer seg over tid som følge av at publikum forandrer seg.

Det er nå en gang slik at litterære verk forandrer seg over tid som følge av at publikum forandrer seg. Hva det vil si å være norsk og medlem av den norske nasjonen er heller ingen konstant verdi. Det er altså ingen selvfølge at Bjørnson og kompani til evig tid kan tilby et fyllestgjørende og definitivt svar på spørsmålet om hva det å være nordmann faktisk innebærer. Det at Ibsens teaterstykker fortsatt kan kalles samfunnsaktuelle, og ikke minst at disse stykkene lar seg fremføre og gi mening også utenfor Norge, tror jeg har mer å gjøre med Ibsens blikk for hva det vil si å være menneske i alminnelighet, enn hva det vil si å være norsk i særdeleshet. At den O store Ibsen nå er internasjonal kan tyde på at Haarberg faktisk har et aldri så lite poeng i at nasjonallitteraturen har mistet sin opprinnelige funksjon.

Slik jeg tolker Haarberg, skal vi ikke slutte å lese nasjonallitteratur. Men kanskje det vil være mer fruktbart å sette denne litteraturen inn i nye og dagsaktuelle sammenhenger.

Kristine Amalie Myhre Gjesdal er master i allmenn litteraturvitenskap.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.