På telefonen med en forræder

---

Aktuell bok

I dokumentarboken Tolken. En afghaners beretning om en muldvarp i Det norske forsvaret forteller afghanske Qais Wahidi fra innsiden av den norske krigføringen i Afghanistan. Boken er ført i pennen av Simen Sætre.

---

Denne saken kan du også lytte til. Skroll nedover (for abonnenter).

Først et bønnerop. Så stemmen hans i telefonen.

– Hallo.

– Samir?

– Ja.

– Endelig fikk jeg tak i deg.

Av lydene på telefonlinjen kunne jeg ane familieliv i en leilighet i Afghanistan.

– Nordmennene var gode folk, begynte han.

– Jeg hadde et godt forhold til alle de norske offiserene. Spør dem gjerne hvordan jeg var å jobbe med …

Han snakket dårligere engelsk enn jeg hadde ventet.

– … dessverre bodde vi i et område som var dominert av opprørerne, Taliban, sa han. – Og de var mektige.

Jeg satt i telefonen med en forræder. Ikke en liksom-forræder, ikke en Rosenborg-spiller som var gått til Molde, eller slik ordet ellers brukes i Norge, men en forræder i ordets rette forstand. Han hadde jobbet for Det norske forsvaret i en krig, men forrådt sin arbeidsgiver. Han hadde gitt gradert informasjon til fienden, Taliban. Han var en «innsidetrussel» som offiserene kalte det, en utro tjener, en muldvarp.

Det hadde tatt tid å spore ham opp. Jeg hadde første gang hørt om ham i 2015, fra Qais Wahidi, som jeg skrev bok sammen med (boken Tolken kommer ut i disse dager). Qais var vokst opp i Mazar-e Sharif, og ble ansatt som tolk for Isaf-styrkene i 2007. Snart ble han overført til en leir i Meymaneh, hvor han tolket for norske offiserer som veiledet en afghansk brigade. Der observerte han at en av kollegene hans oppførte seg uvanlig. Han heftet seg ved små ting. Som at Samir, kollegaen, aldri ville snakke om seg selv. Eller at han virket overivrig etter å innynde seg hos de norske offiserene, som ga ham stadig mer tillit.

Å spørre Jesus om hans beveggrunner er forkynnelse, men Judas kan man spørre: Hvorfor gjorde du det? Judas er en story.

En dag la Qais merke til at Samir satt med notatbok og skrev ned hele etterretningsrapporten på et morgenmøte. Han gikk til de norske offiserene og meldte sine mistanker. Der fikk han lite gehør. I stedet følte han seg utsatt, og ble redd for å miste jobben.

Et halvt år senere, 20. august 2011, kom imidlertid amerikanske spesialsoldater til leiren. De hentet Samir, satte hette over hodet på ham og kjørte ham til interneringsfengselet på Bagram. Dette igangsatte en rekke begivenheter. Til sammen ble fem tolker arrestert. En sjette rømte fra landet og kom aldri tilbake. Samir ble dømt for forræderi.

Hør Liv Aakvik lese saken:

I samarbeid med Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

Qais ville aldri snakke med ham igjen. Han hatet ham. Han var også redd ham, han hadde hørt at Samir av ukjente grunner hadde sluppet ut av fengselet. Qais hadde fått opphold i Norge, men familien hans bodde fortsatt i Afghanistan, og han fryktet at Samir ville spore dem opp og søke hevn, hvis vi kontaktet ham.

For meg sto saken annerledes. Jeg hadde jobbet med Qais over tid, hørt mye om Samir og blitt nysgjerrig på ham. Saken med de arresterte tolkene var dessuten sentral i Qais sin større historie, det var nettopp den troverdige frykten for Samirs hevn som gjorde at han fikk opphold i Norge. Jeg ville finne Samir og snakke med ham.

Hvorfor trekkes vi mot skurkene? Man kunne pekt på de nedfelte normene i juss og journalistikk om at man skal høre deres versjon, men det går dypere. Man kunne kritisert det, og si at vi tiltrekkes av en fare eller mystikk ved skurken, men heller ikke det er dekkende. Der Jesus som karakter bare er «god», er Judas «interessant». Heltens handlinger kan vi forestille oss, de blir gjenfortalt og verdsatt, men det er lite pirrende og mystisk ved dem. I stedet er vi som mennesker opptatt av å finne det ukjente, skjulte og kritikkverdige. Å spørre Jesus om hans beveggrunner er forkynnelse, men Judas kan man spørre: Hvorfor gjorde du det? Judas er en story.

Finnes det likevel skurker man ikke skal høre på? Qais mente at Samir var en slik. Den afghanske hevnkulturen er blodigere enn den norske, og kanskje så Qais på mitt ønske om å møte forræderen som banalt og lettvint. Spørsmålet om vi skulle kontakte Samir, ble dermed stående uavklart mellom oss, vi kom ikke videre. I tre måneder brøt Qais kontakten.

De neste minuttene vil bli ubehagelige, du vil få vite hvordan en ny person handler under press.

Høsten 2016 flyktet imidlertid Qais gjenværende familie til India, og var ikke lenger innen rekkevidde for Samirs hevn. Å intervjue ham var blitt en mulighet. Å dra til Afghanistan og møte ham ble ansett som for farlig. Å få Qais til å ringe Samir og konfrontere ham, ville bli for heftig, for psykisk belastende. Med Qais tillatelse fikk jeg imidlertid etter noen ukers arbeid tak i Samirs nummer, og ringte det.

Dermed konfrontasjonen, klimakset, det fortettede øyeblikket der du til slutt snakker med skurken. Du har forberedt deg i uker eller måneder. Kartleggingen er ferdig, du merker spenningen i kroppen. De neste minuttene vil bli ubehagelige, du vil få vite hvordan en ny person handler under press. For meg er dette de mest intense opplevelsene på jobben. Jeg husker flere slike møter i detalj: En amerikansk beundrer av Anders Behring Breivik som kom ut i hagen sin i Nord-Carolina og løy til meg. En selvutnevnt sigøynerkonge som ropte i telefonen: «Jeg er milliardær! Jeg er titalls-milliardær!» En nyvalgt partileder i norske Demokratene som gjemte seg bak gardinen på kjøkkenet.

Noen skjeller deg ut, andre truer deg. Noen byr på kaffe og forsøker å vinne deg over ved hjelp av nye, inkriminerende opplysninger om motstanderne. Det kan komme opp nye fakta som gjør at alt sees i et annet lys. Dramaturgien kan kreve en skurk, du kan ha kjørt deg fast, det skal du være bevisst på og vokte deg for. Du må være våken og legge fram all kritikk på en saklig og nøktern måte, og det raskt, for dette kan være din siste samtale med personen. Hvert ord må dokumenteres, for du kan bli anklaget for løgn. Det andre mennesket skal forstås i beste mening og har krav på høflighet og respekt, selv om du selv møtes med det motsatte.

Samirs historie var at han ble presset. Familien hans kom fra en pashtunsk landsby. Taliban-sympatisører kjente til familien hans og hadde fått vite at han jobbet for Isaf. En dag ble han oppringt, sa han, av en gammel klassekamerat som hadde studert ved en koranskole og støttet Taliban. Samir fikk tre valg. Det første var å betale opprørerne 2000 dollar i måneden. Det andre var å tilslutte seg dem og gå med dem i krigen. Det tredje var å gi dem informasjon om Isaf-styrkenes operasjoner.

– Hvis jeg ikke aksepterte det, sa Samir, – var det lett for dem å drepe familien min. Han hevdet at han gjorde alt for å stå imot, han skiftet telefonnumre, nektet, men slik han fortalte historien, hadde han ikke noe valg. Slik teologisk lærde mente at Judas aldri hadde tatt noe eget valg, men bare vært del av Guds plan for korsfestingen og Jesu oppstandelse, var Samirs skjebne lagt av andre. Han handlet i nødverge.

Men heller ikke det var dekkende. Samir hevdet nemlig at han hadde motstått presset og aldri hadde gitt Taliban noe som helst. Han var sluppet fri som uskyldig, sa han, og lovet å sende meg beviser for det.

Da han var ute av fengselet, ville han ta kontakt med de norske offiserene på nytt, fortelle om alt han hadde vært gjennom og få jobben tilbake, men han var blakk, og hadde ikke midler til å oppsøke dem på telefon eller på nettet.

– Det finnes ingen jobb til meg», sa han. – Jeg selger bare noen klær og jobber litt for noen firmaer. Jeg har aldri fått passet mitt tilbake, så jeg kan ikke reise til utlandet og tjene penger. Om dagene jobber jeg i en butikk, om kvelden går jeg hjem og studerer litt og sover. Jeg snakker ikke med noen, bare med familien.

Jo mer du snakker med noen, jo bedre kan du leve deg inn i deres situasjon. Du forstår at skurken ikke bare er en skurk, men en person som har stått overfor noen valg, og at valgene følger en logikk. Jeg vet at Qais ikke liker det, men etter to telefonsamtaler fikk jeg også sympati med Samir. Virkeligheten er aldri svart-hvit.

Samir hadde tatt jobben for å tjene penger. Han hadde begynt på et tidspunkt der den afghanske regjeringen og Isaf fortsatt sto sterkt. Så tok Taliban mer og mer over.

De utenlandske styrkene mistet oppslutning, stadig flere afghanere anså tolkene deres som svikere. Utlendingene skulle dessuten reise vekk om noen få år, men Taliban skulle bli igjen, og når man da kom fra et område der de sto sterkest, ble det nesten logisk å beskytte seg ved å skifte side.

Ifølge Samir hadde han vurdert å gå til sine norske overordnede, fortelle om trusselen mot ham og be om beskyttelse, men hadde droppet det, fordi han ikke trodde de ville beskytte ham. Helt urimelig var det vel heller ikke, for det var først flere år senere, etter stor medieoppmerksomhet, at flere tolker fikk opphold i Norge.

Sikkerheten rundt Samir smuldret opp, situasjonen var uoversiktlig, og er det noe som må være klart for den som skal kjempe en krig, er det hvem som er venn og hvem som er fiende. For Qais var dette absolutt klart. Han visste hvor lojaliteten hans lå, han levde i en afghansk verden der ord som hat, blod, hevn og fiende hadde klare definisjoner, men helter og skurker avgjøres først i ettertid, og Samir var ingen av delene, bare et menneske i en krig.

Eller ikke. Når du får samtalen på avstand, oppdager du løgnene. Hvis du påpeker dem der og da, vil objektet bare korrigere seg litt, det var en misforståelse, forglemmelse, noe upresist, alt må holdes vagt. Men etter hvert, når den umiddelbare sympatien med et medmenneske avtar og du ser nøyere på det som ble sagt, ser du hvordan historier tilpasses, vris på, lirkes på plass. Så akkumuleres det. Utelatelser og omgåelser blir tydelige, svarene snor seg unna spørsmålene.

– Jeg har lett på rommet mitt, men moren min sier at hun brente alle papirene for et år siden, sier Samir når jeg ber ham sende dommen som skulle vise at han var uskyldig.

Da jeg fikk tak i den likevel, sto det at han riktignok var satt under press, slik han selv fortalte, men også at han var blitt «Talibans medlem» og «varslet dem» når de afghanske og utenlandske styrkene dro på operasjon. En kilde beskrev til meg hvordan Samir varslet Taliban om hvor de kunne plassere en veibombe, for å ramme soldatene som var hans egne kolleger.

Om noen mistet livet på grunn av hans aktiviteter, kan vi ikke vite, men «å gå i krigen» med noen er å stole på dem ett hundre prosent. Du stiller opp for dine kamerater, om nødvendig med livet som innsats. Samir brøt den tilliten. Når andre stilte opp for ham, svarte Samir med å sette deres liv i fare. For Qais var dette alt som talte. Samir sviktet dem som i det daglige sto ham nærmest. Han var ikke fanget, han hadde fri vilje.

Jeg stilte ingen kritiske spørsmål. Samirs skyld var uansett dokumentert, og forklaringen hans sannsynliggjorde bare et motiv. Judas hengte seg visstnok i et tre (kildene spriker) etter uutholdelige kvaler, men da jeg spurte Samir om han angret noe, svarte han at det eneste han ville gjort annerledes, var ikke å gi telefonnummeret sitt til sine slektninger. Da ville de heller ikke ha gitt nummeret til klassekameraten som truet ham, og Samir «ville ha bodd i Norge i dag og levd stille og rolig».

Mot slutten av den siste samtalen svarte han kort og unnvikende.

– Jeg har hatt mange problemer, sa han. – Jeg vil ikke sette meg i slike problemer en gang til. Derfor vil jeg ikke snakke med deg igjen.

Vinduet for møtet var i ferd med å lukkes. Da jeg heller ikke var interessert i å betale flere tusen dollar for å skaffe et nytt eksemplar av den angivelig brente dommen (til reise og bestikkelser), mente han at det var på tide å avslutte. Han hintet til en frykt for avlytting, at noen kunne overhøre samtalen, og sa «jeg har hatt mange problemer og vil ikke sette meg i en slik situasjon igjen».

– Hvis den informasjonen jeg har gitt deg, ikke holder, sier jeg nå farvel for godt, sa han.

– Takk for informasjonen. Kanskje vi likevel snakkes igjen? svarte jeg.

– Ring meg aldri igjen, sa Samir.