---
Humanioraevaluering
---
Professor i litteratur ved amerikanske Duke University, Toril Moi, har i Morgenbladet anmeldt evalueringen av humanistisk forskning som ble lansert tidligere i år. Hennes anmeldelse er interessant lesning, og hun har flere gode poenger og refleksjoner. Det er lett å dele hennes oppfatning av at fremragende forskning oppstår når forskere brenner for gode ideer og får støtte til å utvikle de arbeidsmetodene som fungerer best for det relevante prosjektet. Men noen av hennes lesninger bør kommenteres.
Evalueringen av norsk humanistisk forskning ble gjort av internasjonale fagfeller innenfor de humanistiske disiplinene, på oppdrag fra Forskningsrådet. Vurderingene og anbefalingene kommer altså fra forskere i de samme fagene som ble evaluert. Det viktigste de vurderte, var forskningsaktiviteten ved institusjonene. I tillegg ønsket Forskningsrådet å vise hvilken betydning forskningen har for samfunnet ved å løfte frem samfunnsbidrag fra humanistisk forskning (impact).
Toril Moi skriver at evalueringskomiteen ikke var fornøyd med eksemplene på samfunnsbidrag, men det motsatte er tilfellet: I hovedrapporten heter det at panelene var «favorably impressed» av humanioras samfunnsbidrag i Norge. Samfunnsbidragene er en særlig styrke ved humanistisk forskning i Norge, sa komiteens leder, kunsthistoriker Shearer West, under rapportlanseringen. Det er ikke laget et belønningssystem basert på vurderingene av samfunnsbidrag i Norge, slik Moi synes å tro. Til forskjell fra Storbritannia er de norske fagevalueringene ikke knyttet til fordeling av penger i sektoren.
Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å «tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper».
Evalueringen har sett på de humanistiske fagene i bredden nasjonalt og ved den enkelte institusjon. I tillegg har evalueringspanelene vurdert forskergrupper. Både faglig og mellom institusjonene er det store forskjeller i hvordan forskningen er organisert og hvor vanlig det er å jobbe i grupper. Hvor stramt gruppene er organisert og hvor tett forskerne jobber sammen, varierer også. Evalueringen anbefaler både institusjonene og Forskningsrådet å se nærmere på hvordan praksis fra gode forskningsgrupper kan deles, spesielt med tanke på å la unge, talentfulle forskere utvikle seg ved å jobbe med mer erfarne forskere.
Hensikten med å trekke inn grupper i evalueringen var å vurdere noen tyngdepunkter og satsingsområder i forskningsmiljøene. Det gir også bedre muligheter til å fange opp tverrfaglig samarbeid mellom forskere fra flere institusjoner.
Moi sier at hun ikke er imot grupper, og viser til at de også ved hennes eget universitet i USA arbeider i grupper. Hun er likevel kritisk til at evalueringen vektlegger forskergrupper. Det har ikke vært et premiss for evalueringen at «forskergrupper alltid er bra for humanistisk forskning». Evalueringen peker på at det er et potensial for å utvikle forskergrupper mer systematisk ved mange institusjoner. Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å «tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper», og er helt enig med Moi i at grupper må dannes ut fra initiativ og ønsker i forskningsmiljøene selv.
Forskningsrådet står for en relativt beskjeden del av den samlede finansieringen av norsk humanistisk forskning. Det hviler derfor et viktig ansvar på institusjonene og forskningsmiljøene selv for å vurdere hvordan norsk humanioraforskning kan bli enda bedre. Forskningsrådet håper at evalueringen kan være et nyttig redskap i dette arbeidet.
Christen Krogh er avdelingsdirektør i Forskningsrådet.