Faten tar valget har fremprovosert en klageorkan, der mer eller mindre prinsipielle spørsmål om religiøse symboler og programlederrollen i NRK blandes med en konkret mistanke mot Faten Mahdi al-Hussaini som menneske og aktør i norsk offentlighet. Med minst et tusentall nordmenn i ryggen anklager Oslo Frps Mazyar Keshvari NRK for å bedrive «hvitvasking av en islamist». Er Faten en tilsynelatende hyggelig jente som innerst inne egentlig er tilhenger av totalitære ideer om prestestyre og sharia?
I 2015 møtte jeg Faten for første gang, i en ungdomsdebatt om ytringsfrihet, arrangert rett etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Jeg møtte henne med samme holdning som den store deler av landet møter henne med i dag: en grunnleggende mistro. Jeg var usikker på om hun virkelig hadde gått bort i fra de konspiratoriske synspunktene hun hadde uttrykt på Facebook så sent som i 2014, og jeg var skeptisk overfor alle menneskene som uten forbehold heiet henne opp og fram. Var det egentlig veldig bemerkelsesverdig at en ung sjiamuslim arrangerte en demonstrasjon mot IS, en gruppe som ser på sjiamuslimer som djeveldyrkere og behandler dem deretter?
I debatten var Faten uklar. Hun slo fast at det burde gå an å karikere Profeten, men sa også at Charlie Hebdo-journalistene hadde «betalt prisen for å uttale seg for grovt». I mitt stille øvre middelklasse-sinn tenkte jeg at skepsisen mot henne hadde vært berettiget. Da debatten var over ble Faten omsvermet av Aftenposten-journalister, mennesker med buttons og min egen far, rørt til tårene over synet av en ung jente i hijab med «skikkelig bein i nesa». Det virket som om alle prosjekterte egne ideer om hva det innebærer å være en frigjort muslimsk kvinne, på den unge norsk-irakeren de så foran seg. Hva Faten sa og skrev var tydeligvis mindre viktig enn det faktum at hun var tilstede. Hun var en «spennende stemme».
Dette kunne vært siste gang jeg møtte jenta som nå splitter Norge. Men, noen uker etter debatten tikket det inn en melding hvor Faten spurte om jeg ville være med å spise pizza på Tjuvholmen. Da vi møttes fortalte hun meg mer om hvordan hun jobbet hver eneste dag med å hindre norsk ungdom i å reise til Syria, og om hennes personlige frihetskamp for å få lov til å styre sitt eget liv. Jeg er veldig takknemlig for at hun valgte å dele dette med meg, og siden den dagen har vi vært venner.
Engasjementet hennes kan ikke oppsummeres i et spisset budskap som får plass i en tvittermeldiing.
Før han engasjerer seg videre i kampen mot Faten tar valget, bør Mazyar Keshvari skumlese stortingskollega Abid Rajas Morgenbladet-innlegg fra forrige uke. Her forteller Raja om hvordan han har gått fra å være en konservativ muslim med «veldig gammeldagse verdier», til å representere et liberalt og sekulært parti i Norges nasjonalforsamling slik han gjør i dag. Akkurat som Raja, er Faten et menneske som klarer å utfordre seg selv på hvordan samfunnet rundt henne egentlig er skrudd sammen. Dette gjør hun gjennom å oppsøke mennesker med helt andre perspektiver enn de hun selv har vokst opp med. Dette er Fatens metode, og den beriker både henne og menneskene hun tar kontakt med.
Fatens metode gjør at hun vanskelig lar seg kategorisere og plassere i bås, som aktør i en polarisert offentlig samtale om islam, radikalisering, innvandring og mangfold. Engasjementet hennes kan ikke oppsummeres i et spisset budskap som får plass i en tvittermeldiing. Verdensbildet hennes er ikke statisk, men i stadig forandring. Hun utfordrer og provoserer ikke en bestemt tankeleir, men både konservative norsk-irakere, Profetens Ummah, etnisk norske innvandringsmotstandere og de Morgenblad-lesende, sosial-liberale masser.
Å være venn med Faten innebærer å få egne overbevisninger og perspektiver nyansert. I møte med henne har jeg blitt en større pessimist på vegne av integrering i Norge, ettersom hun har vist meg hvordan et stort antall mennesker arbeider aktivt med å forhindre at «deres» jenter blir en del av det norske storsamfunnet, og hvor uhindret kontrollstrukturene deres får lov til å operere i Oslo. Samtidig har hun gjort fordommene mine om hva det vil si å være en hijabkledd jente til skamme. Både Faten og de andre norsk-muslimene jeg har møtt gjennom henne er veldig like meg selv når det kommer til grunnleggende verdier, humor, kulturelle referanser og håp for fremtiden. Jeg står igjen mindre sikker på hva jeg skal mene om innvandring og integrering, og det er positivt.
Keshvari & Co trenger ikke å frykte at den nye NRK-profilen muligens er islamist. Om de derimot er redd for at deres egne ideer om kulturmøtene som preger hele vårt samfunn skal bli utfordret, er det stor fare på ferde. Faten representerer undring og gråsoner i en tid der de aller fleste som velger å ytre seg er skråsikre. I møte med henne, enten som venn eller programleder, kan vi alle bli bedre borgere.
Per Søreide Senstad er student ved King’s College i London. Han jobber for tiden med en dokumentarfilm om norske minoritetsjenter som sliter med å kombinere ønsker for eget liv med familie, etnisk miljø og storsamfunnets forventninger. Faten har bidratt til prosjektet.