Annonse
00:00 - 08. september 2017

Litteraturen og nasjonen

Annonse

I Morgenbladet 1. september lar Tine Kjær seg opprøre over sin egen urimelige lesning av et intervju Lasse Midttun hadde med meg 25. august. Intervjuet dreide seg om min bok Nei, vi elsker ikke lenger, som følger den norske litteraturens nasjonale dimensjoner gjennom 150 år, fra 1850 til årtusenskiftet. Kjær fastslår at «det er noe dypt reaksjonært over det å skulle sette litteraturen inn i et folkesjelsprosjekt». Jeg kan berolige henne med at noe slikt har jeg aldri skrevet, enn si tenkt.

Folkesjela har vi ikke sett snurten av på ganske lenge.

Samtidig må vi kunne ta innover oss at litteraturens nasjonalitet gjør seg gjeldende på flere måter. Etter Kunnskapsløftet (2006) har vi helst diskutert det nasjonale leserfellesskapets betingelser. I pragmatisk forstand. Folkesjela har vi ikke sett snurten av på ganske lenge.

Kjærs lesning av intervjuet kaller på ettertanken. Også fordi en annen kompetent leser, riktignok på grunnlag av et annet intervju i en annen avis, konkluderte temmelig motsatt. I Dagbladet 26. august skrev Fredrik Wandrup at «professoren» vil de norske klassikerne til livs. Både Kjær og Wandrup tok med andre ord for gitt at en norsk litteraturprofessor anno 2017 er å betrakte som en dust i et elfenbenstårn. Åpenbart syntes heller ingen av dem at det ville være noen god idé å undersøke saken nærmere før de skrev i avisen, for eksempel ved å lese boken. I likhet med litteraturens nasjonalitet har kommentarer av denne typen sin særlige historiske interesse.

Jon Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme