Annonse

Annonse

00:00 - 29. september 2017

Linnéa Myhre om XXXTentacion: sadistmusikk og moral

Hvordan tåle en sadist som skaper stor kunst, spør Linnéa Myhre.

Den 5. oktober starter rettssaken mot Jahseh Onfroy, en 19-åring som omtales som en av musikkindustriens mest kontroversielle artister per dags dato. I tillegg til et allerede ganske langt og stygt rulleblad, og med tidligere fengselsopphold, er tenåringen fra Florida nå anmeldt for mishandling, kvelningsforsøk og kidnapping av sin gravide ekskjæreste.

 

Under navnet XXXTentacion slapp han i august sitt første album 17, en slående og uvanlig blanding av rap og akustiske lo-fi ballader, et merkelig sted mellom Kurt Cobain og Tupac. Brått gikk han fra å være en godt bevart hemmelighet i undergrunnen, til å klatre på hitlister verden over. Dessverre ikke utelukkende på grunn av musikken, men også fordi han provoserer.

Skal vi tro de mange sjokkerte på internett, er det å lytte til musikken hans i seg selv en støtende, dypt umoralsk handling.

I tillegg til de brutale voldsanklagene – som er detaljert beskrevet i et offentlig vitnesbyrd, iscenesetter han i sin siste musikkvideo at han henger en seks år gammel hvit gutt, mens en afroamerikansk jevnaldrende ser på. I sosiale medier veksler han mellom å rante om rasisme og politibrutalitet, og å fleipe om at han skal mishandle flere kvinner. Til tross for at han mener ekskjærestens beskyldninger er oppspinn, og nekter straffskyld. I låten «Carry On» ønsker han henne likevel død, og da hun dukket opp i sosiale medier nylig, ble hun raskt drevet bort av Onfroys dedikerte fans.

 

LYTT TIL TEKSTEN! Innlest av Liv Aakvik. Denne tjenesten presenteres i samarbeid med Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

 

Det som imidlertid skiller Onfroy fra mange andre kunstnere, er at han ikke flykter fra sin egen sannhet – han tvert imot omfavner og bruker den. Mens romanforfattere rister brydd på hodet i møte med spørsmålet om hvor vidt deres arbeid er selvbiografisk, gjør han det motsatte: «Dette er min samling mareritt, tanker og virkelige hendelser», mumler han i introen «The Explanation».

 

«Vil du lytte, er du nødt til å godta det og støtte meg. Vil du ikke det: ikke lytt.»

 

Han forteller oss bokstavelig talt at alt han sier er sant, og kommanderer oss over på sitt lag. Slik setter han et umulig premiss for lytterens opplevelse, et premiss som ikke bare gjør det vanskelig å lytte, men unektelig også ekstra spennende.

 

Han insisterer på å være et dårlig menneske, samtidig som han insisterer på å bli tatt på alvor. XXXTentacion tar virkeligheten i musikken til nye ekstremer, og han insisterer også på at det ikke er noe skille mellom virkeligheten og kunsten. Det finnes ingen rom for tolkninger, og den skal lyttes til på en spesiell måte: med respekt. Det er et vågalt krav fra en 19 år gammel gutt beskyldt for å ha mishandlet kjæresten sin med grillgaffel. Han har likevel lov til å be om det. Spørsmålet er heller om vi trenger å forholde oss til det. Skal vi tro de mange sjokkerte på internett, er det å lytte til musikken hans i seg selv en støtende, dypt umoralsk handling. Flere medier har allerede bannlyst omtale av ham, og nekter å bidra til det de kaller en romantisering av vold, sadisme og depresjon. De som prøver å ta Onfroys arbeid på alvor, ved å skille mannen fra kunsten, kritiseres for å være medskyldige i hans påståtte gjerninger, ved å bidra til å gi ham en plattform, og dermed ytterligere makt.

 

Men hva hjelper det egentlig å ignorere ham og musikken hans, når han allerede – selv uten plateselskap – befinner seg i øverste sjikt på hitlister verden over (og aller øverst i Norge, som har den besynderlige æren av å være det første landet hvor debutalbumet hans gikk rett til topps i)?

Er vi redde for å lytte fordi han har gitt oss en instruks? Frykter vi å bli oppfattet som tilhengere av kvinnemishandling og homofobi, fordi vi liker musikk laget av en deprimert, men talentfull, mulig psykopat fra tøffe kår?

 

Det verste man kan gjøre mot en kunstner som insisterer på en spesifikk lesning av sitt arbeid, er kanskje å ikke la seg diktere. Som i dette tilfellet vil si å lytte til kunsten hans, uten å respektere ham. Noe som for mange nok er umulig: slik vi gjennom tidene har sett folk styre unna kunstnere med kontroversielle privatliv, som Woody Allen, Chris Brown og Roman Polanski. Moralsk sett ønsker vi ikke å bidra til at dårlige mennesker forkledd som kunstnere skal tjene penger og opphøyes. Men hvor går egentlig grensen? Finnes det en grense?

Det ville som kjent ikke være mange store kunstnere igjen, skulle man boikotte alle dem som har begått moralske overtramp i løpet av sitt liv.

 

Jeg er dog usikker på om jeg hadde synes å lytte til XXXTentacions musikk var like innafor, hadde jeg ikke likt albumet så godt som jeg gjør. Det kompliserte i forholdet mellom kunst og moral ligger nettopp her: Hva skjer når kunsten er sterk? Blir sterke kunstnere fritatt for moralsk ansvar, mens svake kunstnere ikke gjør det? Hvem sin oppgave er det i tilfelle å definere kunsten? Jeg har ikke fasit her, men jeg er ganske sikker på en ting: Det er ikke kunstnerens oppgave.

 

Som kunstner kan man ikke diktere hvordan publikum skal lese, lytte eller tolke sitt arbeid. Har jeg lyst å lytte til og omfavne X’s låter, uten å respektere ham, gjør jeg det. Det er risikoen en kunstner løper når han eller hun deler sine innerste tanker, «sanne» eller ei. Det finnes ingen forbehold. Den makten ligger kun hos lytteren.

Annonse