Annonse
00:00 - 15. september 2017

Landskapsarkitektur tar tid

Annonse

Morgenbladet-skribent Gaute Brochmann skal ha stor takk for sommerserien om landskapsarkitektur. Som landskapsarkitekt hadde jeg stor glede av å lese den, ikke minst fordi dette er et fagfelt som så å si aldri diskuteres i det offentlige ordskiftet.

Brochmann treffer et ømt punkt når han peker på landskapsarkitektenes manglende tro på hva de (vi) kan oppnå. Det er på høy tid at dette spøkelset kom ut av skapet. Når Brochmann skriver at vi landskapsarkitekter kan så mye mer enn vi får gjennomslag for, leser jeg det som en vennligsinnet oppfordring om å tenke større om egen faglig utøvelse.

Brochmann trekker frem prosessen bak Tøyen torg som et eksempel på god landskapsarkitektur. Sagt i en ukeavis der flertallet av leserne ikke har inngående kjennskap til faget, vil jeg bidra med en presisering. Transformasjonen på Tøyen er storveies. Å bruke midlertidige installasjoner har gjort det mulig å endre stedet radikalt på veldig kort tid. Denne måten å prøve ut form og funksjon på gir mange positive virkninger underveis.

Når alt settes inn på rask omskiftning, går en grunnleggende dimensjon ved landskapsarkitekturen tapt.

Men når alt settes inn på rask omskiftning, går en grunnleggende dimensjon ved landskapsarkitekturen tapt. Tiden er helt essensiell, og da særlig med tanke på vegetasjonens vekst og skifter gjennom året. Tilsvarende er naturen, i hele sin mangfoldighet, et fundament for faget både som motiv og materiale. Bjerkedalen park i Oslo, som omtales i seriens første artikkel, er et godt eksempel. Prosjektet er vellykket som landskapsarkitektur – også utover det sosiale aspektet, som Brochmann understreker.

Utformingen av Bjerkedalen park dreier seg om Hovinbekken og forsterker viktige trekk ved landskapet. Håndteringen av terrenget tar utgangspunkt i den opprinnelige landformen, og den gjenåpnede bekken danner en tydelig linje gjennom anleggets ulike deler. Beplantningen bidrar med variasjon. Slik innløser prosjektet et potensial og gjør det tilgjengelig for alle som besøker anlegget.

Handlingsrommet som Gaute Brochmann identifiserer, er viktig. Det bidrar til en fruktbar og noen ganger effektiv prosess når brukere får medvirke. Men i engasjementet for metoden må vi ikke glemme innholdet. Når naturen nyttes som motiv og materiale er det helt andre typer prosesser som gjør seg gjeldende: Naturens egen syklus får reflektere tiden som går. Landskapsarkitektur er så mangt, men hvordan vi med tegninger kan materialisere ideen om natur i fysiske anlegg, er fundamentalt. Det tar tid.

Nina Marie Andersen er landskapsarkitekt, MNLA.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.