Annonse

Annonse

16:39 - 07. september 2017

Emil Flatø om småpartienes problem

I all ydmykhet: Her er løsningen på småpartienes problem, skriver Emil Flatø.

Illustrasjon: Christian Belgaux (kildefoto: Odin Drønen, Johannes Jansson, Einar Aslaksen)

Partiene som utfordrer Arbeiderpartiet med noe annet enn borgerlig politikk (jeg ville kalt det «venstresiden» om ikke MDG var så fine på det), har vind i seilene. I dagens gjennomsnitt av meningsmålingene for september gir de Rødt, SV og MDG 12,8 prosent til sammen, mot 10,2 prosent til Senterpartiet. 

Dette kan du knapt lese om i avisene. Senterpartiets fremgang det siste året har blitt dekket som om det var like sensasjonelt som et norsk Trumpbrexit. At de virkelig rødgrønne også har økt oppslutningen med 4 prosent siden forrige valg, er en liten parentes.

Avisene speiler bare urettferdigheten som ligger i valgsystemet. Samlet ville oppslutningen på 12,8 prosent gitt Rødt, MDG og SV 24 mandater, men akkurat nå får de bare 14, mot Senterpartiets 18 (21 på 169.no). Hvis SV får 1,1 prosent mindre på valgdagen enn på de nyeste meningsmålingene, inntreffer katastrofescenariet: 6-7 stortingsmandater for en oppslutning i samme størrelsesorden som Senterpartiets.   

 

Listeforbundets tid. Det er verdt å merke seg at dette er en politisk villet situasjon. En gang i tiden hadde småpartiene en sikkerhetsventil. Det het «listeforbund» og var lov frem til 1945, pluss en gang etter det også, i stortingsvalget i 1985. Listeforbundene lot partiene stille separate valglister, men stemmene ble telt sammen hvis det ga flere mandater enn om man telte hver for seg. Arbeiderpartiet var motstandere av denne løsningen og fikk den fjernet i bytte mot at de godtok utjevningsmandater og en sperregrense på 4 prosent i valgloven av 1988.

En fellesliste kunne blitt en ny type politisk kraft i Norge.

 

Sammenslåingens umulighet. Med dagens situasjon, med fem partier på vippen, er sperregrensen blitt et demokratisk problem. Som valgforskeren Elisabeth Ivarsflaten påpekte i Morgenbladet forrige uke, er det fullt mulig at flertallet av velgerne stemmer på en annen blokk enn den som får flest mandater. Den slags demokratiske underskudd trodde jeg var forbeholdt u-land som USA.

Skal man da oppheve sperregrensen, som Morgenbladet har foreslått på lederplass? Etter å ha bodd i Italia da et parti med 1,4 prosent av stemmene felte den sosialdemokratiske regjeringen og banet vei for Berlusconis tredje periode, sier jeg nei takk til det.

Skal man slå sammen partiene? De toneangivende partirepresentantene avviser forslaget kontant hver gang det dukker opp. Det kan det være gode grunner til: Å slå sammen ulike organisasjoner med ulike tradisjoner er et herk. Dessuten er det ingen som vet om disse partiene sanker flest stemmer sammen eller alene.

 

Absurd navigering. Likevel sier flere og flere av menneskene jeg omgir meg med, at de mer eller mindre kunne stemt på både Rødt, SV og MDG. Vi kan ha fått en situasjon hvor velgerne vet godt hvilke politiske saker de ønsker å støtte, men er dypt forvirret om hvordan de skal stemme. De er forvist til å henge seg opp i taktikk, nyanser, eller personlighet.

Jeg har hørt de mest absurde begrunnelsene: «Jeg synes Audun Lysbakken har vært litt anonym, eller det er liksom noe jeg ikke helt digger med ham … Forresten gjorde han det kanskje litt bra i debatten her om dagen?» «Historisk sett har SV hatt et bedre forhold til kvinnebevegelsen enn Rødt.» «Den MDG-rappen (’å ikke stemme på miljø, er å stemme for å dø’!?) er ræva og en fornærmelse mot hiphop-sjangerens røtter i den fattige undergrunnen i Harlem!»

 

Løsningen. Men her finnes det en løsning på småpartienes sperregrenseproblem. Man kan utnytte det faktum at det er mye overlapp mellom velgerne til de tre partiene: SV, Rødt og MDG bør stille felles valglister i 2021.

Da ville man, med dagens valgordning, umiddelbart innkassert omkring 10 ekstra mandater (!!!) for den oppslutningen de har på meningsmålingene akkurat nå (6 ekstra mandater med valgresultatet i 2013). Partiene består, forskjellene består, partiprogrammene består – velgerne kunne uttrykt nyansene i hvem de støtter gjennom å kumulere kandidater fra partiene de liker best. 

  En fellesliste kunne blitt en ny type politisk kraft i Norge. I valgkampen kunne partiene fokusert på hva som forener dem (klima og asyl). Vel inne på Tinget kunne de stått fritt, med muligheten til å innta flere standpunkter på samme tid og gå inn i separate forhandlinger om sånt som statsbudsjetter og regjeringsdannelser – for maksimal effekt.

Altfor mye har vært sagt om venstresidens indre stridigheter og splittende identitetskamper. En felles valgliste kunne vært et forsøk på å vende blikket mot noe som bør være vesentlig: Hvordan danne en taktisk allianse for å vinne viktige politiske kamper? Hvis man for alvor vil ta kampen mot oljeinteressene i klimaspørsmålet, eller forvitringen av et solidarisk Europa, er det stemmene på Stortinget som teller.

Annonse

Mer fra Ideer