Tyrkia og tapet av et demokrati

Tyrkia er et land der ord er farlige. Enhver tyrkisk forfatter, dikter, journalist eller intellektuell vet at det de sier eller skriver kan lede til problemer. Et dikt, en roman, et intervju eller en tweet kan føre til stigmatisering i regjeringsvennlige medier, eller «lynsjing» på sosiale medier. Du risikerer å bli arrestert, eller forvist. Alt på grunn av ord.

Dette er noe vi alltid bærer med oss i bevisstheten, det fører til en utbredt selvsensur blant Tyrkias intellektuelle og forfattere. Det er ikke noe det er enkelt å snakke om. Det er også pinlig. Få er villige til å innrømme det offentlig.

Forfattere er som eremitter, ensomme skapninger. Når bøkene våre blir publisert, finner vi oss kastet inn i det offentlige rommet. Vi gir intervjuer, signerer av bøker og deltar på messer og arrangementer. Innerst inne vil vi heller leve i vårt «Storyland», en imaginær verden uten pass eller grenser. Så snart vi kan, går vi tilbake til vår ensomhet. Det er derfor det er en reell utfordring for innadvendte forfattere å være politisk aktive.

I Tyrkia sitter det flere journalister fengslet enn noe annet sted i verden, inkludert Kina.

Men vi som er forfattere i ødelagte demokratier – som Tyrkia, Venezuela, Colombia, Tunisia, Pakistan, Egypt – der politikken er aggressiv, splittende og undertrykkende, kan ikke lukke sine dører og sine øyne. På tross av Doris Lessings påstand om at «litteratur er analyse etter hendelsen», er det øyeblikk i historien der litteraturen må være en «analyse under hendelsen». Forfattere heve stemmen mens ting skjer, når landet går gjennom mørkets tunneler.

I mitt hjemland Tyrkia, har vi de siste årene sett en skremmende vekst i ultranasjonalisme, islamisme, sexisme og autoritærisme. Noen kan tro at dette er ikke-relaterte prosesser, men jeg tror de er dypt sammenkoblet. Når autoritærismen eskalerer, gir den næring til en økt nasjonalisme. Når nasjonalismen sprer seg, blir det mer sexisme. Det er ikke en tilfeldighet at når Tyrkia blir mindre demokratisk, øker også volden mot kvinner.

Dette skjer under en regjering som har vært ved makten lenge (over 15 år). En regjering som i økende grad ble innadvendt og løsrevet fra Europa. En regjering som systematisk forveksler demokrati med flertallets tyranni. Vi må klargjøre at de ikke er det samme. Et fungerende demokrati er mer enn frie valg. enn stemmeseddelen. Det må være trenger maktfordeling mellom uavhengige institusjoner, rettssikkerhet, mangfoldige og frie medier, akademisk frihet, kvinnerettigheter, LHBT-rettigheter og ytringsfrihet.

Når det bare er stemmeseddelen igjen kan det ikke lenger et kalles et demokrati. I beste fall er det et flertallets tyranni. I verste fall en mørk, kjedelig og farlig form for autoritarianisme.

I Tyrkia sitter det flere journalister fengslet enn noe annet sted i verden, inkludert Kina. Spaltister, redaktører, anmeldere, karikaturtegnere blir fengslet og kan sitte innesperret flere måneder uten å vite hva de er anklaget for. Tusenvis av akademikere har mistet jobbene sine. I en rettsstat anses alle som uskyldige til de er bevist skyldige. I Tyrkia er det motsatt. De som får anklager mot seg må bevise sin uskyld.

En gang så vi tyrkere på oss selv, historisk og kulturelt, som en del av Europa. Tyrkiske forfattere ble litterært skolert gjennom å lese fransk, engelsk, italiensk og russisk litteratur – sammen med tyrkiske romaner og dikt. Arabisk og persisk litteratur ble ganske sent oversatt til tyrkisk – en feil, uten tvil, men også et tegn på tyrkiske intellektuelle, forleggere og forfattere ikke så seg på seg selv som en del av Midtøsten. Nå er stemningen helt annerledes. Euroskepsisen har blitt dominant. Politikere forteller den tyrkiske ungdommen at vi skal vende EU ryggen og bli med i Shanghai-pakten sammen med Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Russland og Kina.

Det finnes mennesker, både i og utenfor Tyrkia, som mener at demokrati ikke hører hjemme i Midtøsten. De forteller oss at valget står mellom stabilitet og demokrati, men dette er en falsk dikotomi. De som tror at vi må velge stabilitet over demokrati, har ikke lært noe fra historien. De har ikke lært at udemokratiske nasjoner er dypt ulykkelige nasjoner og dypt ulykkelige nasjoner kan ikke være stabile.

Når jeg ser fremveksten av populistiske bevegelser i Europa og USA får jeg en illevarslende følelse av déjà vu. Mønstrene er kjent: En skarp polarisering som deler mennesker inn i imaginære kategorier av «oss» versus «dem». Et stadig utydeligere skille mellom «fakta» og «fiksjon». Fortiden som en «storhetstid». Troen på «sterkt lederskap»; Det skjøre liberale demokratiet i hendene på populistiske demagoger. Angrep på intellektuelle og en romantisering av «folket».

Det som har skjedd i Tyrkia kan skje hvor som helst.

Det som har skjedd i Tyrkia kan skje hvor som helst, dersom vi ikke er årvåkne kan demokratiet gå tapt. Det er tre ting en må være særlig oppmerksom på. For det første har populistiske bevegelser en uforholdsmessig innvirkning på den vanlige politikken. De presser de vanlige partier til å tilpasse seg en mer nasjonalistisk og sjåvinistisk tone. For det andre har populistiske bevegelser, hvis og når de kommer til makten, en tendens til å ha stor nytte av å ta over statlige institusjoner og legge press på media. Journalistikken kommer under angrep. For det tredje, i motsetning til populisme fra tidligere epoker – og til tross for deres isolasjonistiske retorikk – er dagens populistiske bevegelser globalt sammenkoblet. Konvensjonell politikk i form av venstre-mot-høyre finnes ikke mer. I dag er det nye skillelinjer, for eksempel et skille mellom by og land. Dette krever en ny og mer helhetlig tilnærming ut over partipolitikk og partitilhørighet. En må nå ut til borgerne på tvers av det ideologiske spekteret. For å få til det må vi legge større vekt på å utvikle en større emosjonell intelligens. Vi lever i tid der følelser styrer og dominerer politikk. En tidsalder av angst og frykt.

Dersom vi bare snakker med de som tenker det samme som oss selv, og stemmer som oss, ender vi i en mental getto. Den libanesiske dikteren og filosofen Khalil Gibran sa at han lærte å være taus fra det snakkesalige, toleranse fra de intolerante, og vennlighet fra de uvennlige.

Vi må trekke lærdommer fra våre motstandere. Vi må lære om nødvendigheten av demokrati fra autokrater, skjønnheten i pluralisme fra ultranasjonalistene, og behovet for internasjonalisme fra isolasjonister. Vi må erkjenne at vi er i en tidsalder der vi alle trenger å bli aktivister for empati, mangfold, pluralistisk demokrati og global solidaritet.

Elif Şafak er tyrkisk forfatter.