Annonse
00:00 - 25. august 2017

Riper i laksen

Vi må diskutere hva vi kan forvente av forskning når den skal være med på å løse politiske kontroverser.

Øyet som ser: Usikkerhet i forskning kan alltid misbrukes og tas til inntekt for ulike politiske syn. Det ser vi både i debatten om oppdrettsnæring og i klimadebatten, skriver innsenderne. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Samfunnet har høye forventinger til forskningsbasert kunnskap. Mange tar for gitt at politikk og forvaltning skal basere seg på objektiv, sikker og verdinøytral viten. Samtidig er det åpenbart at kunnskapen får en strategisk rolle når sterke politiske og økonomiske interesser står på spill, særlig når den forskningsbaserte kunnskapen ikke er fullstendig. Debatten om forskning og oppdrettsnæringen den siste tiden viser at tilliten til forskningsbasert forvaltning er utfordret. Hets og beskyldninger om korrupsjon er med på å forsterke denne trenden.

Denne debatten er ett av mange eksempler på vitenskapelig usikkerhet som er med på å utfordre vår eksisterende tenkning og forventninger til forskningsbasert kunnskap.

 

Tilliten til kunnskapsbasert forvaltning slår sprekker. Kontroverser og usikkerhet knyttet til viktige samfunnsspørsmål som bærekraftig matproduksjon har ført til beskyldninger om korrupsjon, manipulering av kunnskap, sykemeldte forskere og svartelisting. Dette er noe av det som har kommet frem gjennom Morgenbladets reportasjer om sjømatnasjonen Norge (9. juni 2017 og 24. mai 2016).

Tradisjonsrike bautaer innen kunnskapsproduksjon for kunnskapsbasert forvaltning, som Havforskningsinstituttet og Nina, er presset fra mange kanter: De skal raskt produsere kunnskap for forvaltningen i spørsmål om saksfelt som er komplekse, og samtidig ta hensyn til politiske målsetninger som bærekraft og vekst. Forskerne som jobber i denne konteksten må stadig oftere takle debatt med politikere og andre samfunnsdebattanter, gjerne med høy temperatur og sterke interessemotsetninger. Forskerne må også tåle personangrep og krav om innsyn i e-poster og tekstmeldinger.

Forskningens, forskernes og institusjonenes rolle og legitimitet settes på prøve. Industri, brukere og forvaltningsapparat forventer objektiv, verdinøytral og sikker kunnskap. Bak dette ligger en idé om at det er mulig med en klar arbeidsdeling mellom politikk og forskning.

 

Fakta er viktig i kunnskapsbasert forvaltning, men politiske prioriteringer, følelser, sosiale, økologiske og økonomiske hensyn er også viktige.

Problemstillingene i anvendt forskning er ofte svært komplekse. Spørsmål om bærekraft, helse og klima er politiske saksfelt med sterke interessekonflikter, der det samtidig haster med å ta beslutninger. Men kunnskapshullene lar seg ikke nødvendigvis tettes – vi graver dem bare dypere. Den vitenskapelige usikkerheten øker gjerne i takt med kompleksiteten i problemstillingene. Det er altså ikke alltid to streker under svaret. Valg av forskningsspørsmål og vitenskapelig metode, samt tolkning av resultater kan hver for seg påvirke konklusjonen i en retning som favoriserer en bestemt interesse. Dette betyr at standardiserte metoder kan være de beste som er utviklet, men ikke nødvendigvis verdinøytrale.

I oppdrettsnæringen oppgis statiske grenseverdier for å angi hva som er akseptabel miljø- og helserisiko. For eksempel finnes grenseverdier for tillatt antall lakselus i et anlegg, og giftstoffer i fisken vi får på middagsbordet. Samtidig kan det variere veldig hva en person eller et økosystem faktisk tåler. Denne usikkerheten kompenseres gjerne med anvendelse av føre var-prinsippet når grenseverdier settes. Det er betryggende for oss som borgere. Likevel bør håndtering av kompleksitet i problemstillinger og usikkerhet i kunnskap diskuteres både internt i akademia og i offentligheten. Hva som er akseptabel risiko, avhenger av hvem du spør.

 

Som Morgenbladets artikkel 9. juni i år antyder, kan det stilles spørsmål ved forskningsresultater, forskningsmetoder eller kunnskapshull. Den viser imidlertid også at å vise til usikkerhet eller manglende uavhengighet i kunnskapsgrunnlaget til politiske meningsmotstandere, kan være et effektivt virkemiddel for de som ønsker andre politiske prioriteringer. På den måten vitenskapeliggjøres politiske spørsmål, og forskere trekkes inn i et politisk minefelt, der vekting av usikkerhet og akseptabel risiko ikke bare er et vitenskapelig anliggende. Det er tvert imot nødvendig å løse gjennom en kombinasjon av forskningsinstitusjoner og demokratiske prosesser, nettopp fordi de er verdispørsmål. Å forvente at forskerne skal være verdinøytrale og levere resultater fri for usikkerhet i slike politiske spørsmål, øker fallhøyden for forskningens troverdighet.

 

Det er ingen enkel oppskrift for hva som kan gjøres i situasjoner med store interessemotsetninger og hvor forskningen ikke nødvendigvis leder frem til ett sikkert svar, men dette kan hjelpe for å forstå forskningens rolle:

De ulike interessene bør komme tydeligere frem sammen med hvordan kunnskap støtter opp om disse. Interesser, verdier og verdisyn er sentrale i politikkutformingen. Fakta er viktig i kunnskapsbasert forvaltning, men politiske prioriteringer, følelser, sosiale, økologiske og økonomiske hensyn er også viktige.

• Brukere, interessegrupper, forvaltere og beslutningstakere bør gjøres oppmerksomme på at de ikke alltid kan forvente entydige og dermed verdinøytrale forskningsresultater. Dette henger sammen med at det ikke alltid er mulig å produsere sikker kunnskap, og at oppdragsgiveres spørsmål kan dreie fokus til den anvendte forskningen i en bestemt retning.

Forskere kan bli bedre til å formidle usikkerhet og diskutere hvordan forenklinger og andre valg i forskningsprosessen kan påvirke resultater, og til fordel for hva eller hvem. Dette kan gjøre de vitenskapelige rådene mer verdinøytrale.

• Brukermedvirkning kan gi nyttige innspill til forskningens relevans, for eksempel ved innspill til perspektiver, eller til hvordan føre var-prinsippet kan operasjonaliseres: Hvordan skal usikkerhet og forsiktighet gjenspeiles i grenseverdier?

Det er en fordel å knytte tverrfaglig ekspertise til anvendt forskning som skal gi svar på viktige samfunnsspørsmål. Samfunnsfagene har ekspertise i fortolkninger av forskningens roller i konflikter og andre samfunnskontekster, ulike betydninger av naturvitenskapelig usikkerhet og medvirkningsprosesser.

 

Forskning er helt nødvendig for bærekraftig forvaltning av våre ressurser. Vårt poeng er at det er behov for en forventningsavklaring mellom forskning, politikk, næringsliv og velgere. Dette kan stimuleres ved å fokusere annerledes på både usikkerhet og interesser, og å sikre medvirkning og bedre kommunikasjon.

Usikkerhet i forskning kan alltid misbrukes og tas til inntekt for ulike politiske syn. Det ser vi både i debatten om oppdrettsnæring og i klimadebatten. Med de utfordringene som forskerne, næringen og samfunnet står ovenfor, kan forventningsavklaringer, åpenhet og inkludering bidra til en mer legitim forvaltningsprosess. Ikke minst trenger vi forskere som utfordrer den konvensjonelle tenkningen om forskningens rolle.

Maiken Bjørkan, Nordlandsforskning
Kjellrun Hiis Hauge, Høgskolen på Vestlandet
Ingrid Bay-Larsen, Nordlandsforskning

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»