Annonse

Annonse

14:12 - 10. august 2017

Partilederforedragene: MDG på månen

Kan man se sperregrensen fra månen, spør Sigve Indregard.

«Aldri har en politisk bevegelse vært mer på rett plass til rett tid enn oss i 2017», sa talskvinne Une Aina Bastholm i avslutningen av sitt partilederforedrag. Det er altså ingen mangel på beskjedenhet hos partiet, selv om de tre nasjonale meningsmålingene i august viser oppslutninger om «bevegelsen» på henholdsvis 2, 3 og 4 prosent.

Partilederforedragene

Litteraturhuset i Oslo har invitert alle partiene til å holde foredrag under tittelen «slik vil vi forandre Norge».

Morgenbladet strømmer foredragene på våre nettsider, og Sigve Indregard kommenterer dem enkeltvis.

Selvtilliten stammer ikke fra meningsmålingene, men fra debatten. For noen få år siden var det analysen og problembeskrivelsen til De grønne som var annerledes og radikal. Nå er det et spørsmål om hvilke virkemidler som skal tas i bruk. Fra ytre høyre til ytre venstre er det akseptert at mye både må og vil forandres.

Det begynner særlig å bli mange nyanser av grønt blant de norske småpartiene. MDG har fortsatt på seg den grønne ledertrøyen i kappløpet om å være mest for klimakutt i Norge. De vil stenge oljekranene, fase ut bensinbiler og stramme til miljøkravene raskere enn de andre partiene. De kritiserer Venstre og SV for å ikke ville stille oljestopp som ultimatum for å være med i eller støtteparti for alle regjeringer. MDG ser ut til å ville verne om sin nisje blant grønne partier, nemlig blokkuavhengigheten, ved å unngå alle slags kompromisser.

Dette medførte en pussig, men interessant debatt på Dagsnytt Atten tidligere denne uken. En oppgitt Ola Elvestuen fra Venstre mente MDGs strategi er «en gave til oljelobbyen», og langet ut mot Une Aina Bastholm: «Du kan jo ikke sette din egen integritet foran resultater i miljøpolitikken!»

Bastholm ga et svar på dette i partilederforedraget:

Grunnen til at MDG ikke vil støtte en regjering som åpner nye oljefelt, er [bare] at vi kan ikke støtte en regjering som åpner nye oljefelt. … Vi tror ikke det er en så dum måte å få makt på. Snarere tvert imot, tror vi det er den raskeste måten å få noe gjort: Å være tydelig på kravene.

Dette er altså et kapittel i den evige striden mellom idealister og realister, men med en liten vri. Elvestuen mener at man må sette faktiske resultater foran å holde seg ren og rank. Hans teori om politiske beslutninger er at de foregår her og nå og i den faktiske situasjonen vi har foran oss, og det er utfallet av hver forhandling og votering som er politikken. Partiets taktiske mål er å få beslutningene så mye som mulig lik partiets politikk, gitt de aktørene og sakene man har foran seg. Å insistere på ideell politikk er bare dumt, i denne leiren, for da må de andre partiene søke andre partnere og innflytelsen blir lik null.

I sjakk finnes det en rekke åpninger som kalles gambiter, der den ene spilleren med vilje gir bort en bonde for å få flere muligheter til angrep. MDGs idealistiske gambit er et håp om at man kan forandre spillereglene i neste fase ved å holde på en tapende – men ideell –  posisjon i første fase. Det ligner på Nicaragua – det ene landet i verden som ikke signerte Parisavtalen fordi den var for lite ambisiøs. Det taktiske målet i første fase er å forandre oppfatningene, eller ideene, til folk. 

Se foredraget her:

Henry Kissinger var ingen tilhenger av idealisme. Han skrev, riktignok om utenrikspolitikk, at «realister søker likevekt; idealister streber etter omvendelse». Derfor passet det godt at Bastholm siterte en predikant, amerikaneren James Freeman Clarke, som sa at «en politiker … er en mann som tenker på neste valg; en statsmann er en som tenker på neste generasjon».

Velg med Morgenbladet

Morgenbladet følger valget – ikke minutt for minutt, men dag for dag.

Vi oppsummerer, analyserer og refererer til de viktigste hendelsene i valget, slik at du kan løfte blikket fra den løpende kjeklingen.

Alt blir lagt ut på vår valgside. Du kan også abonnere på oppdateringer (2-5 e-post per uke).

I en annen sekvens siterte hun Apollo 14-astronauten Edgar Mitchell: «Fra der ute virker internasjonal politikk så smålig. Du får lyst å ta en politiker i nakkeskinnet og dra ham en kvart million miles ut og si: ‘Se på det, din drittsekk’». Det er en noe annerledes månelanding enn Stoltenbergs havarerte karbonfangende gasskraftverk. Det er måneblikket MDG tror de kan tilføre norsk politikk: Sunt astronautvett, et perspektiv som er større, mer moralsk, mer langsiktig, og renere, mer idealistisk. Her finner vi nok også spiren til den moralismen som provoserer mange til å mislike partiet.

Gitt alt det som forskningen forteller oss om klimakrisen, er MDGs månebase en god posisjon for de som vil ha rett. Men det gjenstår altså å se om det er en god verdensanskuelse for å rett.

Annonse