Annonse
14:50 - 05. august 2017

Partilederforedragene: KrF og Venstre: Mer prinsipp, mindre politikk, takk

Mindre politikk og mer prinsipp gjør sentrumspartiene godt, skriver Sigve Indregard.

Annonse

Trine Skei Grande og Knut Arild Hareides partilederforedrag ga tilhørerne to høyst ulike måter å begrunne nesten nøyaktig de samme politiske konklusjonene.

Grande valgte, naturlig nok, den sosialliberale veien. Sosialliberalismen er Venstres offisielle ideologi, en knopp som skjøt ut fra den klassiske nei-til-statlig-innblanding-liberalismen da den industrielle revolusjonens sosiale nød ble for tydelig. «Den sosialliberale tradisjonen har aldri dummet seg ut», mente hun, en påstand som forutsetter en litt fleksibel definisjon av sosialliberal, men la gå. Hennes gjennomgangstema var at Venstre egentlig bare bedrev frihetskamper. En god skole er frihet, konkurranseutsetting av velferden er frihet, maktfordeling er frihet, økonomisk utjevning er frihet, kommunesammenslåing gir frihet. Til og med inngripener, skatter og forbud for å redusere CO2-utslipp er egentlig frihet – for generasjonene etter oss.

Partilederforedragene

Litteraturhuset i Oslo har invitert alle partiene til å holde foredrag under tittelen «slik vil vi forandre Norge».

Morgenbladet strømmer foredragene på våre nettsider, og Sigve Indregard kommenterer dem enkeltvis.

Knut Arild Hareides kristeligdemokratiske filter gjør at alt blir til verdier. En god skole og gode velferdstjenester er menneskeverd, fattigdomsbekjempelse er nestekjærlighet, miljøpolitikk er forvalteransvar. Til og med hans egen barndom som dårlig fotballspiller i Bømlo blir til til en oppvisning i verdier og fellesskap, når han fikk føle seg viktig som Bømlos beste loddselger. («Selv om selvtilliten fikk seg en knekk», fortsatte Hareide på sin karakteristiske, selvironiske måte, «da mannen ropte inn til kona: ‘Det er en søt liten jente her som selger lodd!’»)

Begge to tok kraftige oppgjør med den latterlige debatten om «norske og kristne verdier» som har innledet valgkampen. Hareide konkretiserte verdiene som personlig moral og kompass. Han minnet om Jesus’ maksime om at det man gjør mot hans minste, gjør man også mot ham. Og han peket nese til Sylvi Listhaug da han minnet om at de norske og de kristne verdiene er to ulike ting: «Kristendommen kom riktignok i land i Bømlo, men nestekjærligheten kommer fra Midtøsten.»

Grande, på sin side, mente motstandernes fokus på brunost, vafler og fellesdusjing viste at de ikke hadde skjønt hvilke ideer som var verdt å forsvare. Hun påpekte at angrepene på likeverdet kan være norske: Det var stort sett nordmenn som skjelte ut Knut Arild Hareide for å gå i fjorårets pride-parade, for eksempel.

Til sammen ble de to foredragene en oppvisning i hvordan ideologi fungerer. Ideologier er ikke en meny av politiske svar, men et prisme for å bryte problemene man ser i verden ned til prinsipper. Den liberale ser det meste som en kamp mellom frihet og ufrihet. Sosialisten ser en kamp mellom den undertrykkende og den undertrykte. Den (kristen-)konservative forstår politikken som en batalje mellom sivilisasjon og moral på den ene siden, og barbari på den andre.

Dette filteret for å forstå virkeligheten kan lede en til begge sider av konklusjonen: Liberale kan være for innvandring av fattige fra ikke-vestlige land fordi færre grenser er mer frihet, men kan også være mot fordi innvandrernes illiberale verdier skaper et press på frihetene vi har i landet. Sosialisten kan være for innvandring fordi det er urettferdig at noen er født i et fattigere land, men kan også være mot fordi innvandring skaper større forskjeller. I akkurat dette spørsmålet er det tveeggede mest synlig hos de konservative: For Knut Arild Hareide er de kristne verdiene om nestekjærlighet sivilisasjonen, mot et barbari av pengepugende filistere som vil beholde rikdommen sin selv. For andre kristenkonservative er innvandring, særlig fra ikke-kristne land, å bringe barbarer innenfor portene.

Se KrF her:

Når man hører disse foredragene, er det nesten utrolig at disse to partiene har hatt et formalisert samarbeid om å støtte en regjering som inneholder Fremskrittspartiet, i fire år. Ikke fordi det er noen motsetning mellom liberalisme og kristenkonservatisme og Fremskrittspartiet, langt derifra. Frp har for eksempel stjålet mange av KrFs velgere på å fortolke det kristelige mer i retning av at kristendommen skal prioriteres foran andre i Norge, som man ikke skal så langt tilbake i KrFs historie for å finne igjen. Men samarbeidsavtalen er et mirakel på grunn av de tingene Trine Skei Grande legger vekt på i det sosialliberale, og på grunn av måten Knut Arild Hareide forstår det kristeligdemokratiske, med en dyp indignasjon mot alt som reiser murer og skjerper grenser mellom folk.

Det ligger en fare og en mulighet, for begge disse sentrumspartiene, i å bruke tvetydigheten i ideologien til å forkle intensjonene slik at de alltid kan søke makt. Det er fristende, men politisk selvutslettende. Å være prinsippløs kan man bare unne seg når man er et stort parti. For de små er prinsippene selve livsgrunnlaget, selve nisjen i velgermarkedet.

Se Venstre her:

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.