Annonse
00:00 - 04. august 2017

Noe blir borte, Toril Moi

Annonse

Jeg leste med stor oppmerksomhet essayet «Å lese med innlevelse» av Toril Moi i Morgenbladet 21. juli, hvor hun tar for seg Karl Ove Knausgårds romanverk Min Kamp. Toril Moi er overbevist om to ting: 1. Min Kamp er en roman, ikke memoarer eller selvbiografi. 2. Min Kamp representerer noe nytt i litteraturhistorien.

Jeg kan ikke fullt ut bedømme holdbarheten i hennes begrunnelser for påstandene, men som samfunnsviter går jeg god for begrunnelser som eksempelvis gis av forholdet mellom eksistensialismen og postmodernismen, og lærer noe nytt. Det er frydefullt. Likevel: når jeg er ferdig med teksten til Moi, sitter jeg igjen med en følelse av at noe av det jeg finner så betydningsfullt i romanverket er blitt borte. Det som er borte i teksten til Moi er betydningen av de detaljerte beskrivelser og refleksjoner som samlet sett uttrykker verkets bevegelse fra begynnelse til slutt.

Det er ikke bare «(…) at Min Kamp klarer å skape et så intenst uttrykk for en manns lengsel etter eksistens og virkelighet» at den er «[…] verdensskapende som andre store romaner». Det som er blitt borte i teksten til Moi er hva denne lengselen etter eksistens og virkelighet dreier seg om.

Hvis jeg skal gi et substansielt innhold til denne lengselen, er det Knausgårds beskrivelser og refleksjoner av en narsissists «kamp» for å komme den andre i møte.

For Knausgård selv, faren hans eller Hitler, eksisterer ikke et du.

Her må jeg ta et forbehold som også Toril Moi påpeker i sitt essay: «Å vite for mye er farlig for oppmerksomheten … for da ser vi ikke hva som faktisk er der». Men uansett: for meg rommer verket nettopp denne kampen, og jeg finner det ytterst interessant at et menneske en generasjon yngre enn meg selv treffer den kollektive narsissistiske mentalitet som i dag utgjør omdreiningspunktet for flere og flere i Europa og USA.

La meg bare antyde en begrunnelse: For Knausgård selv, faren hans eller Hitler, eksisterer ikke et du. Romanverkets betydning – utover den mer litteraturvitenskapelige plassering som nyskapende – ligger i at vi her har å gjøre med noe så sjeldent som en narsissist som selv vet at han er det: en vanlig mann som liker fotball, damer og rock, og som fører en kamp for å involvere seg og ta – ikke bare hensyn til andre enn seg selv – men forsøker å forplikte seg overfor andre mennesker.

Romanverket rommer selvfølgelig langt mer enn dette, men det er også dette som gjør romanverket gjenkjennelig og betydningsfullt i vår tid.

Runar Bakken er dosent.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»