Annonse

Annonse

11:06 - 10. august 2017

Partilederforedragene: Senterpartiet er ikke bonde-Frp

Senterpartiet ligner bare på Fremskrittspartiet over jorden. Under er de en helt annen knoll, skriver Sigve Indregard.

Du har hørt om ornitologer, fugletittere, men visste du at det også finnes ideologer? Vi er en gjeng entusiastiske partitittere med kikkert, partiprogram og kart som passer terrenget vårt. Om man legger hodet på skakke og myser i retning av meningene, kan man se vakre mønstre i ideene.

En del tittere hadde trosset høljregnet for å høre Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnereim, men det var ikke til å komme fra at salen var noe grisgrendt befolket. De som kom fikk høre Tvinnereims rødliste, altså det som er bra med Norge, men truet: små forskjeller, nabokjerringer, spredt befolkning og felleseide naturressurser. 

Partilederforedragene

Litteraturhuset i Oslo har invitert alle partiene til å holde foredrag under tittelen «slik vil vi forandre Norge».

Morgenbladet strømmer foredragene på våre nettsider, og Sigve Indregard kommenterer dem enkeltvis.

Et mønster som blir notert oftere og oftere i ideologenes annaler er at Senterpartiet egentlig er som Fremskrittspartiet, bare med litt andre farger. Likhetene finnes der, det er sant. I politikken er det tydeligst gjennom motstanden mot innvandring og entusiasmen for asfalt og billig bensin. I retorikken overlapper de ved å stadig vekk forutsette at det «sunne folkevettet», eller i Senterpartiets versjon «bondevettet», automatisk er en støtte til deres løsninger, mens de andre partienes løsninger er infisert av virkelighetsfjernt, usunt elite-uvett fra Oslo.

Men dette perspektivet, at Sp er lik Frp og Sps fremgang skyldes at de er en Frp-kopi, er for grunt. Å bale med å forstå hvorfor kan være lærerikt for den som vil forstå politikken. Tvinnereims partiforedrag var for eksempel det første som brukte ordene New Public Management. Denne styringsteorien har «undergravd tillitsbasert ledelse» og Senterpartiet går derfor «til valg på en tillitsreform i offentlig sektor». Her har partiet rett og slett stjålet både beskrivelsen og navnet på reformen fra SV, som igjen har stjålet det fra den danske venstresiden.

New Public Management er en konkret retning for ledelse i offentlig sektor, men på venstresiden har begrepet fått en mytisk dimensjon i tillegg. I Tvinnereims foredrag brukes det til å tegne en linje mellom noen prikker som virker uforståelige for henne, og for mange andre: Hvorfor selger de andre partiene strømmen, maten, Statoil, fiskeressursene og Cermaq til utlandet? Det er ikke godt nok at Høyre og Stoltenberg-Ap faktisk mente at det var lurt å konkurranseutsette og selge. Det er her myten kommer inn: de var i tillegg viljeløse og hypnotiserte av en (utenlandsk) teori.

 

Se foredraget her:

Frp kan til sammenligning være for nasjonalt eierskap av og til, når de i svake stunder lar populismen ta overhånd. Og de har mange slike svake stunder. Men partiet kommer aldri i nærheten av denne analysen. Både Frp og Sp er mot for mye sentralisert statsmakt. Men Frp er mot for mye stat på bekostning av private rettigheter. Sp er bare mot for mye stat på bekostning av makt til kommuner (og ulvejegere). For Sp er et stort og sterkt offentlig eierskap og kontroll et fellesskap som sikrer frihet via å sikre selvstendighet. Den enkeltsaken som viser dette tydeligst, er bo- og driveplikten, der Frp er mot, men Sp er for denne statlige tvangen og overstyringen av «folk flest».

Velg med Morgenbladet

Morgenbladet følger valget – ikke minutt for minutt, men dag for dag.

Vi oppsummerer, analyserer og refererer til de viktigste hendelsene i valget, slik at du kan løfte blikket fra den løpende kjeklingen.

Alt blir lagt ut på vår valgside. Du kan også abonnere på oppdateringer (2-5 e-post per uke).

Det var tilløp til snikislamisering i salen da Tvinnereim snakket om Sp’s opprinnelse i Norsk landmannsforbund. Disse forfektet nemlig «muldas evangelium», sa Tvinnereim, og det tok litt tid før vi innså at hun snakket om «muld», og ikke «mulla». Her bor de virkelig dype røttene i Senterpartiet. Den jordbundne politikken, identiteten knyttet til landbruket og heimstaden, er en mektig politisk kraft. Som alle krefter kan denne misbrukes, slik nazismen i sin tid ga den en klam omfavnelse og parret den med rasisme. Men det er ikke i seg selv noe galt med denne bondeutgaven av patriotisme, snarere tvert imot.

Sp oppleves som reaksjonært fordi partiet kritiserer de etablerte sannhetene i den liberale verdensordenen. Må vi ha frihandel? Må det egentlig bli lettere å krysse grenser? Må jord og fisk og vannkraft selges som en vare? Må enhetene bli større bare fordi vi blir flere? Det er radikalt i politiske miljøer, men er sunn fornuft for en bestemt demografi, de som ikke vil forandre på noe som virker.

Så spørs det om det ikke er for mye som må forandres, i trykket mellom klimakrise, automatiseringsrevolusjon, globalisering og flyktningkrise. Det er lettere å sanke stemmer på å si «nei» enn det er å løse problemene.

Annonse