Annonse

Annonse

00:00 - 11. august 2017

Fire nye år med skråsikre feilgrep?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen presenterer stortingsmelding i forbindelse med hans og statsminister Erna Solberg besøker Lakkegata skole under fremleggelsen av tiltakene som kommer i stortingsmeldinga "Lærelyst – Tidleg innsats og kvalitet i skolen".

Av de mange skolepolitiske grep kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har gjennomført, er det et par han har fått svi særlig for i det offentlige ordskiftet. Det ene er å innføre femårig lærerutdanning for alle lærere, det andre en kompetanseforskrift med tilbakevirkende kraft. Dette fremstår mer enn noe annet som innføring av en pedagogisk monokultur som ikke løser skolenes reelle og veldig varierte utfordringer, knyttet til områder som psykisk helse, motivasjon, dybdelæring, integrasjon og mangfold.

I essayet «Veien videre for skolen» i Morgenbladet 4. august får vi en fyldig og skarp beskrivelse av aspekter ved det norske skolesystemet. Teksten er velskrevet og kunnskapsrik, men har også vage partier ladet med ideologiske antagelser. Retorikk med eimen av valgkamp. En valgkamp som kan vinnes, om ikke alternativet kvikner til snart.

Kritikken som blir rettet mot Arbeiderpartiet om å være flertydig og vag, er betimelig. Ap har vært inkonsekvent i sine skolepolitiske utspill, og fremstår i dag ikke med et entydig og klart alternativ til gjeldende utdanningspolitikk. Aps utdanningspolitiske talsmannTrond Giske varsler et «skoleforlik». Kanskje en naturlig konsekvens av en politikk som har blitt for lik.

Isaksen har sagt at han regner med å bli husket som «han med fraværsgrensen». Sjansen er større for at han blir husket som «han som klippet skiltene av 38 000 fullt kjørbare allmennlærere».

I essayet fremstiller Isaksen allmennlærerutdannelsen som et feiltrinn, der kunnskap er kommet i bakgrunnen, til fordel for relasjonsarbeid og sosial integrering. Han hevder også at pedagogikken hadde for stor plass i utdannelsen, på bekostning av didaktikk og fag. Dette skal nå ordnes, med en styrket lærerutdannelse og krav til kompetanse og faglig fordypning for alle som underviser i skolen.

At faglig fordypning er et gode, er for meg som høyt utdannet en selvfølge. Jeg er likevel skeptisk til om dette er et spesifikt nok svar på de utfordringene vi har i skolen. Han viser til en «midt på treet»-plassering i Pisa-målingene for å sannsynliggjøre mangler i skolen. Det Pisa-tallene ikke viser, er om elever av allmennlærere skårer dårligere og har det ringere på skolen enn elever av lektorer.

Isaksen har klart mye. Han har imidlertid ikke klart å behandle 38000 lærere med verdighet og respekt.

Som lektor i norsk i ungdomsskolen sorterer jeg ikke kolleger etter studiepoeng. Jeg ser et allsidig fellesskap som yter til det beste for sine elever. Forskjelligheten vi har i faglig, didaktisk og relasjonell kompetanse har jeg alltid opplevd som en styrke. Noen er Ibsen-nerder, andre har IKT-ferdigheter helt opp under taket og noen har en omsorg og en lytteevne i møte med elever som man bare må bøye seg i støvet for. Denne forskjelligheten er en styrke og kilde til inspirasjon. Det er også dette mangfoldige fellesskapets innsats som ligger til grunn for skår i Pisa-målingene.

Jeg ser helt klart fordeler med en masterfordypning når fagkravene blir sterkere og tydeligere opp over i skoleløpet. Innsikt i vitenskapsteori, metodekunnskap, fagoversikt og egne faglige særinteresser gjør at man har mye å spille på, kan føle seg trygg i beslutningene og ikke minst yte kvalifisert motstand når det trengs. Dette kan pedagogikken bidra til. Selvfølgelig kan du gjøre dette utmerket uten Levinas, Buber, Sokrates, Rousseau, Pestalozzi eller Dewey under huden, men om du kan eller bør kalle deg pedagog uten at du vet hvem du står på skuldrene til, er jeg usikker på. Det vil bare bidra til å uthule hele begrepet.

At jeg føler meg som representant for en fagtradisjon er helt klart viktig for meg. Under hybrisen er det likevel ikke sikkert at all denne grenseløse klokskapen kommer eleven til gode, uten at jeg evner å engasjere og verdsette eleven som menneske. Hvor kommer den kompetansen fra, om ikke gjennom den omsorg og identifikasjon med eleven som kommer gjennom varig interaksjon og dyp pedagogisk forståelse. Det finnes ingen master i empati.

Isaksen har klart mye. Han har imidlertid ikke klart å behandle 38 000 lærere med verdighet og respekt. Å forskriftsfeste disse som «for dårlige» med tilbakevirkende krav om kompetanse, er et upedagogisk virkemiddel. Dette rammer særlig barneskolens lærere hardt, der hele 77 prosent er allmennlærere.

At barneskoleeleven har andre behov enn den trøtte russen, må gjenspeiles i faginnhold, klasseledelse, didaktikk og lærerkompetanse. I elev- og foreldreundersøkelser i kommunene ser vi faktisk at den generelle tilfredsheten med tilbudet er størst i de lavere trinnene.

Den måten Isaksen har valgt å oppgradere lærerstanden på, viser manglende identifikasjon med skolens egentlige utfordringer, og en hang til pedagogisk monokultur. Den spesialiserte faglærer skal på plass på alle trinn. Det er på høyde med å innføre barnehagepedagogikk på alle trinn.

Om ikke Arbeiderpartiet nå hever seg over intern kamp om plassen ved kateteret og kommer i posisjon med en rak, ryddig og egen skolepolitikk, får vi fire nye år med skråsikre feilgrep i skolesektoren. Den politiske siden som anerkjenner mangfoldet i lærerstanden som en styrke, vil uten tvil kunne bidra til å skape en bedre skole fremover. Uten oss lektorer og allmennlærere på laget, blir det mye motvind i skolen fremover.

Roar Ulvestad er lektor i norsk med tilleggsutdanning og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen.

Annonse