Annonse
00:00 - 11. august 2017

Feil om lærer­utdanning

Annonse

I en stor artikkel om «Veien videre for skolen» i Morgenbladet 4. august har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen benyttet dårlige kilder når han skriver om fortiden. Av sammenhengen fremgår det at det er tale om perioden fra 1970-tallet til 90-tallet: «… mye tyder på at pedagogikken fikk en så stor plass at både fagkunnskapen og fagdidaktikken ble svekket.»

Slik var det ikke: I den toårige lærerutdanningen var pedagogikk ett av tre sentrale fag (de øvrige var norsk og kristendomskunnskap) og hadde et omfang på cirka et tredjedels år, eller cirka 17 prosent av de to årene. I den treårige lærerutdanningen som ble innført tidlig i 1970-årene, hadde pedagogikk og praksis et omfang på ett år. Praksis i skolefagene utgjorde cirka 15 uker, slik at omfanget på pedagogikken var noe over en sjettedel, cirka 20 prosent. I den første versjonen av fireårig lærerutdanning fra 1992 ble pedagogikken redusert til en halvårsenhet, og utgjorde dermed cirka 12 prosent. Slik var det frem til 2010, da pedagogikken ble utvidet til ett år, og utgjorde 25 prosent. Senere er den blitt noe redusert, fordi elementer fra KRLE skal tas innen denne rammen.

Hva angår allmennlærerutdanning er det dermed slik at pedagogikken i perioden 1972–1992 lå cirka tre prosentpoeng over hva den anslagsvis hadde vært. Så ble den redusert til cirka fem prosentpoeng under. Først i den perioden statsråden har hatt delansvar for, økte den vesentlig ut over det omfang på cirka 17 prosent som den tradisjonelt hadde hatt. Da ble fagkunnskapen tilsvarende svekket.

Først i den perioden statsråden har hatt delansvar for, økte pedagogikken vesentlig ut over det omfang som den tradisjonelt hadde hatt.

I universitetenes lærerutdanning hadde man fagdidaktikk og pedagogikk i ca 8-10 uker på de halvårige ped-sem-kursene, resten var praksis. Pedagogikken kunne dermed sies å tilsvare cirka en måned av utdanningsløp som hadde et totalt omfang på 4-7 år. Hvis omfanget av studieåret regnes til ni måneder, betyr dette at pedagogikken utgjorde mellom 1,6 og 2,8 prosent. Pedagogikkens andel ble doblet til cirka to måneder da praktisk-pedagogisk utdanning på 90-tallet ble utvidet til ett år. Med en nåtidig utdanningslengde på cirka fem år tilsvarer dette cirka 4,5 prosent. Her ble altså fagkunnskapen og fagdidaktikken svekket fra cirka 98 til ca 95,5 prosent av studietiden. Dette er pølse i en slaktetid hvor den faglige del av lektorutdanningen av andre grunner er blitt redusert fra 6,5 til 4 år, altså med nesten 40 prosent.

Hva angår lærerutdanningens institusjonelle tilknytning, viser statsråden til Finland, som tidlig «… flyttet … lærerutdanningene inn på universitetene og laget dermed sterke profesjonsutdanninger». Vel, her til lands var utgangspunktet et helt annet. Universitetet i Oslo ønsket ikke lærerutdanning som del av sine tilbud – Pedagogisk seminar var til cirka 1985 en egen institusjon.

I Trondheim var lærerutdanningen knyttet til Norges Lærerhøgskole. I Bergen ble Pedagogisk seminar imidlertid tidlig del av universitetet, det samme skjedde da Universitetet i Tromsø ble etablert i 70-årene. Senere fikk man den samme utvikling i Oslo og Trondheim – disse lærerutdanningene ble altså «flyttet inn på universitetene». Tilsvarende hadde de såkalte «vitenskapelige høgskolene» sine spesialiserte lektorutdanninger, blant annet i landbruk på NTH og økonomi ved NHH.

Men allmennlærerutdanningen sto i en annen tradisjon – et system med sykepleier-, ingeniør- og lærerutdanning i nesten hvert fylke. Distrikthøgskolene var tilsvarende regionale institusjoner som skulle gi yrkesrettet akademisk utdanning på mindre tunge felter enn universitetenes profesjonsstudier i teologi, jus og medisin – etter hånden også odontologi (men Tannlegehøgskolen var lenge en separat institusjon).

At man så senere samlet slike institusjoner innen et fylke eller en region, og ga dem universitetsstatus dersom de hadde etablert en håndfull doktorgradsprogrammer, er ikke nødvendigvis noe vesensforskjellig fra det statsråden kaller «forskningssvake høyskoler». Det er uklart hva «universitet betød i Finland i 70-årene. Men norske «miniversiteter» blir ikke forskningspregede universiteter før i beste fall etter en generasjon.

I sammenlikninger med Finland bør man huske at landet reelt sett bare er halvparten så stort som Norge – nord for en linje ved Kemi eller Rovaniemi finnes stort sett bare mygg og multer. De tusen sjøer kan medføre litt besværlige kommunikasjoner, men ikke så krøkkete som her til lands før flyenes tid. Statsråden kan sikkert så mye marxisme at han ser at ulike (produksjons)forhold i form av geografi kan resultere i ulike overbygninger i form av ulike høyere utdanningssystem.

Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»