Annonse

Annonse

00:00 - 04. august 2017

Barnet og bærekraften

Skal vi først snakke om utdanning for bærekraftig utvikling, må det være på naturens premisser og ikke på menneskets. I norske skoler og barnehager legges det ofte opp til at barn skal bli glade i å være ute, og slik lære å ta vare på kloden. Det er ikke nok.

Brundtland-kommisjonen definerer begrepet bærekraft som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov». Denne definisjonen er problematisk, fordi premisset for tenkningen er antroposentrisk, det vil si at menneskers behov er overordnet resten av naturens.

Forståelsen av bærekraft bør heller ta utgangpunkt i naturens gjensidige avhengighet, det som kalles et økosentrisk perspektiv. Her settes økosystemene i sentrum – ikke mennesket. Det innebærer å tenke helhetlig, slik at alt liv får like stor verdi. Det finnes gode grunner til å hevde at en økosentrisk innfallsvinkel er nødvendig for å møte miljøutfordringene våre. Da er synet på naturen som formidles til barn og unge en svært viktig faktor.

Miljøspørsmål blir ikke nødvendigvis tatt opp bare fordi aktivitetene foregår under åpen himmel og i varierende landskap.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan barn og unge forstår forholdet mellom menneske og natur. Forskningen må bidra til å løfte frem barns stemmer som et bidrag i klimadebattene. I juni gikk FNs havkonferanse 2017 av stabelen i NewYork. Behovet for mer forskning på naturens premisser, her spesifikt om havene, ble tydelig uttrykt.

Etter at gåsenebbhvalen ble funnet strandet i Hordaland med magen full av plast, har mange barn, barnehager og skoler engasjert seg i miljøspørsmål knyttet til plast i havet. I første omgang har de ryddet strender, og vi har til og med sett de kongelige plukke brukte q-tips på strendene. Slike aksjoner er gode, men det er usikkert om de er tilstrekkelige. I samsvar med havkonferansens etterlysning må det forskes mer på hvordan miljøforsøpling og opprydningsaksjoner påvirker barn og voksnes verdisyn. For å forstå naturen på et økosentrisk grunnlag må slike aksjoner settes i et større perspektiv.

Filosofen Arne Johan Vetlesen viser i boken The Denial of Nature hvordan ledende vestlige tenkere de siste hundreårene har legitimert overutnyttelsen av naturen, og han peker på hvordan økonomiske og kulturelle strukturer har bidratt til vår tids krise mellom samfunn og natur. Vetlesen problematiserer vårt moderne samfunns rovdrift på naturen. Han hevder at vi trenger et økosentrisk perspektiv for å klare å oppnå et bærekraftig samfunn.

I lys av denne diskusjonen er det interessant å undersøke i hvilken grad ulike natursyn er antroposentriske eller økosentriske. Da blir det ekstra viktig hvilket perspektiv vi formidler i barnehage og skole og hvilke perspektiv barna har.

I planverk for skole og barnehage i Norge blir naturopplevelser og sansemessige og kroppslige erfaringer ute i naturen løftet frem som typiske trekk ved vår kultur. I hverdagen i barnehage og skole er nærhet til natur knyttet til tanken om at ved å være i naturen blir vi også kjent med den, vi oppdager mangfoldet, snakker om og forstår sammenhengene. Naturopplevelser er viktig, men spørsmålet er om dagens pedagogiske tilrettelegging av slike sansemessige erfaringer er tilstrekkelig økosentrisk.

Det er lett å tenke at bare man er ute i naturen, arbeider man med miljøspørsmål. Men man tar ikke nødvendigvis vare på naturen for fremtidens generasjoner når man forflytter seg ut. Miljøspørsmål blir ikke nødvendigvis tatt opp bare fordi aktivitetene foregår under åpen himmel og i varierende landskap.

Det er en utfordring å gjennomføre turdager i friluftsbarnehager og praktisere friluftsliv i skolen og samtidig handle økosentrisk bærekraftig. Naturen blir påvirket ved at turplasser blir tilrettelagt med for eksempel permanente bålplasser og grusveier. Friluftslivsaktiviteter som krever mye og dyrt utstyr er lite bærekraftig. Slik kan barnehagens og skolens utedager og friluftsliv være forankret i, og kanskje forsterke et antroposentrisk syn på bærekraft.

Et pågående forskningsprosjekt har blant annet fulgt barn fra fem til åtte år en turdag. Barna viste en naturforståelse som vitner om et tilnærmet økosentrisk perspektiv. På spørsmål om hva natur er, svarte en syvåring: «Man er egentlig natur», og en annen var tydelig på at «Hvis vi ikke har busker kan vi ikke leve». Slike utsagn kan tyde på at barn kan forstå noe av naturens og menneskenes gjensidige avhengighet.

Som voksne mennesker med ansvar for barn og unge, må vi begrunne ikke bare turdager, men hele vårt levesett med økosentrisk tenkning. Barn og unges eget bidrag kan skje når de medvirker i prosesser, beslutninger og handlinger på vei mot økosentrisk bærekraft.

Bjørg Oddrun Hallås er dosent i kroppsøving. Marianne Presthus Heggen er førsteamanuensis i naturfag. Hege Emma Rimmereide er førstelektor i engelsk og Ture Schwebs er professor i norsk. Alle ved Høgskulen på Vestlandet og deltagere i forskningsprosjektet Nature in Children’s Literature: Fostering ecocitizens (NaChiLit), som undersøker og utfordrer ulike måter natur blir forstått på innenfor barnekultur og det barnelitterære feltet.

Annonse

Mer fra Ideer