Bare gjør det enkelt

I dag er det vanskelig å tro de kan se annerledes ut. Når du kommer til en ny by med T-bane, det være seg Berlin, London, Madrid, Moskva, New York, Paris, Praha, Stockholm eller Tokyo, ender du før eller senere opp med en utbrettbar trykksak med linjer i ulike farger som er bygget på det samme prinsippet: Avstanden mellom stasjonene er konstant. Kun til en viss grad sier de noe om geografien til byen du besøker. Vi forventer heller ikke at de skal gjøre det. De skal først og fremst fortelle oss hvordan vi enklest mulig kommer til et sted vi allerede har funnet på et vanlig kart eller vet ­navnet på.

Med denne siste artikkelen i serien om reisekart slås det en bro over 1600 år med karthistorie. Den kronologiske gjennomgangen begynte med det romerske veikartet Tabula Peutingeriana, der avstanden mellom reisemålene var fordreid for å passe inn i et praktisk format, og avslutter med et moderne kart som gjør akkurat det samme.

Ganske rotete. Londons og verdens første T-bane åpnet i 1863. Det var The Metropolitan Railway som gikk mellom City, Paddington, Euston og King's Cross. Vognene – utstyrt med gasslamper – ble trukket av damplokomotiv. Andre firmaer fulgte etter med andre linjer. De hang sammen, på noen av stasjonene kunne man bytte fra den ene til den andre, og i 1908 ga de ut et første, felles kart over alle linjene.

Ingen tenkte den gangen på noe annet enn at oversikten over T-banelinjene måtte følge geografien. Først tegne bykart over London, der veier og viktige bygninger var med, så legge linjene på dette. Det var jo slik kart så ut. Resultatet ble, som man vel kunne tenke seg, ganske rotete, med navn på stasjoner i forskjellige vinkler så man måtte bøye hodet hit og dit for å kunne lese dem. Det mest påfallende ved det geografisk korrekte kartet var likevel at det førte til en opphopning av stasjoner i midten og masse tomrom i kantene der linjene gikk ut av byen i ulike retninger. Størrelsen på Londons T-bane gjorde kartleggingen vanskelig – i hvert fall når ønsket var et kart reisende kunne ha med seg i lommen.

Den første som fiklet med avstanden mellom stasjonene var karttegneren Fred Stingmore. I 1926 tegnet han et T-banekart der alt over bakken var fjernet. På en hvit bakgrunn lå linjene i ulike farger, med navnene på stasjonene skrevet horisontalt, men de buktet seg fremdeles som slanger, og det var stadig trangt i sentrum.

Teknisk tegner. Dagens kart er et heldig resultat av det noen kaller omstilling. Harry Beck fikk på slutten av 1920-årene sparken som teknisk tegner i et av T-baneselskapene på grunn av budsjettkutt. Som arbeidsledig begynte han å rydde opp i T-banekartet ved å rette ut linjene og jevne ut avstanden mellom stasjonene. I 1931 var han ferdig med kartet der geografien var ofret til fordel for oversikten.

Det er lett å se at Beck var teknisk tegner. Kartet kan se ut som ledninger lagt i ulike kretsløp. Egentlig hadde han bare tegnet det til seg selv, men venner oppfordret ham til å sende det inn, og til slutt gjorde han det. T-banen returnerte det med beskjed om at de ikke var interessert i et så «revolusjonerende» kart.

I 1933 fikk han derimot napp. Da ble det gitt ut med følgende beskjed: «Et gammelt kart med et nytt utseende. Vi setter pris på synspunkter.» De reisende satte pris på kartet. Førsteopplaget på 750 000 forsvant i løpet av en måned. Et andreopplag på hundre tusen kom like etter.

---

Karthistorier

Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Og hvordan kommer vi oss dit?

I sommer presenterer Thomas Reinertsen Berg reisekart fra antikken til vår tid. Til høsten gir han ut boken Verdens­teater. Kartenes historie.

Tidligere artikler i serien kan leses på morgenbladet.no. Se lenker nederst i saken.

---

Slitesterkt. Bokstavene på Becks førsteutkast var naturlig nok håndtegnede. Heldigvis hadde The London Passenger Transport Board, som eide alle linjene fra og med 1933, allerede begynt å bruke en funksjonalistisk font – Johnston – på alt fra stasjonskilt til brosjyrer. Denne passet som hånd i hanske til Becks kart. Johnston er fonten de fremdeles bruker i dag.

I det hele har lite forandret seg de siste 84 årene. Becks kart var så logisk og slitesterkt at senere endringer stort sett har vært justeringer. Men i 1960 fikk en kommunikasjonsdirektør det for seg at han skulle endre vinklene på linjene og symbolene for stasjoner der man kan bytte bane. Beck ble sur, kranglet, og sa takk for seg. En trøst var det kanskje at 1960-kartet ble byttet ut bare to år senere med noe som lignet mer på originalen.

I 2009 ble kartets eneste geografiske element forsøkt fjernet – en ny versjon uten Themsen førte til store protester. Elven var tilbake bare noen måneder senere. I 2013 fikk kartene en påskrift: «Dette diagrammet er en videreutvikling av et original design som ble unnfanget i 1931 av Harry Beck.»

Ingen kart er perfekte. Bill Bryson peker i boken Notater fra en liten øy på at om du tar T-banen fra Bank til Mansion House, så tar du først Central Line til Liverpool Street, bytter til Circle Line, sitter på fem stasjoner, og ender opp seksti meter fra der du begynte. Enkelte mener at kartet, slik det ser ut i dag, får folk til å reise lengre enn de behøver, og har foreslått å kombinere mer geografisk korrekte kart med Becks prinsipper.

Noen hevder at Beck i dag, når T-banekartet inneholder en rekke nye linjer og 270 stasjoner, pluss 112 London Overground-stasjoner og 45 Docklands Light Railway-stasjoner, ville løst oppgaven på en annen måte. Det blir imidlertid spekulasjoner. T-banen i London vil holde fast ved Becks kart til det eventuelt blir tegnet et nytt som er like lekkert og lett forståelig. Da vil nok overgangen skje ganske greit. For selv om britene er glad i tradisjonene sine, tok de likevel til seg et «revolusjonerende» kart i 1933, og det kan skje igjen.

Kilder:

«The history of the tube map» (londonist.com)

«The design that shaped a city» (bbc.co.uk)