Bjørn Gregory-Stærk avlegger meg en nesepustende visitt når Morgenbladet (7. juli) anmelder Jean Raspails – De helliges leir (først anmeldt 16.12.2016). Leseren får vite at Stærk hadde respekt for meg, men ikke lengre – ikke etter dette. Hva er dette utilgivelige som har skjedd? Vel, jeg skal ikke bare ha «anbefalt» boken– jeg har «hyllet» den og jeg «skrøt» sågar visst også av den.
Ordet Stærk famler etter, er «anmeldt». I den virkelige verden ble jeg i 2015 bedt av det danske flaggskipet Weekendavisen og å skrive en anmeldelse i deres spalte om gamle bøker med ny relevans om Jean Raspails satiriske klassiker. Boken fra 1973 var igjen på bestselgerlistene, ville danskene vite hvorfor. Dette var en heller kort spalte som fokuserte mer på kontekst enn selve boken.
Til alt hell [for meg] ble WA-saken plukket opp lenger vest, og jeg ble bedt om å skrive en lengre artikkel i papirutgaven av tidsskriftet The American Interest (juli/august, 2016), som til fulle viser hvor langt ut på jordet Stærk er: Denne ligger online, så la oss nøye oss med et snitt: boken er «highly objectionable…»
Det er et tegn i tiden at stadig flere jakter på noe å støtes av.
Det at jeg skrev en nyansert anmeldelse, kjære venner, er grunnen til at jeg er under kryssild – fra dem som går god for boken (den norske forleggeren kaller mine innvendinger mot Raspail for «krypende»), fra dem som mener rasisme kun er mulig for hvite (ARS og 68-ere med turban og enkeltmannsforetak) og – naturligvis – mannen som klarte å rote til faktasjekking før faktisk ble .no: Bjørn Gregory-Stærk.
Hvorfor takket jeg ja til Weekendavisen i 2015? Fordi den satiriske klassikeren stadig oftere dukket opp som referanse blant kritikere av europeiske globalisters respons på migrantkrisen. Fordi debatten om migrantene var blitt polarisert. Fordi enkelte så ukontrollert masseinnvandring der andre så en flyktningkrise drevet frem av verdens urettferdighet. Vi er fortsatt der.
I motsetning til hva Stærk tror, er ikke migrantene hovedskyteskive i boken, men velmenende idealister i Vesten. Og det er i denne leiren at ønsket om å gjøre boken unevnelig er sterkest.
Det er tre elementer i Stærks analyse: 1) Den nålevende forfatter av boken (Jean Raspail); 2) Document forlag, som har utgitt boken på norsk. 3) Anmelder som påpekte hvorfor boken har fått ny relevans (ego).
For Stærk går det ut på ett. Alle er i hans øyne like «skyldige», men hardest går det ut over meg – den eneste som har sagt at den er dårlig skrevet og på mange måter dypt problematisk – hvorfor? Hvorfor rammer ikke kritikken forfatteren, og hvorfor ser han bort fra de kritiske innvendingene jeg har til boken (jeg har aldri skrevet en mer negativ omtale av noen bok) for å påstå at jeg «hyller» den? Fuglene vet.
Stærks andre feilslutning er at han ikke tar inn over seg at Raspails bok er satire – den er ikke faglitteratur eller politisk manifest. Det er en satire over selvforaktende idealister som slår dørene åpne for en flodbølge av båtmigranter. Heller ikke Charlie Hebdo eller Team America oppfyller Stærks krav til at satire skal ha en oppbyggelig moral i bunnen, at den løfter «frem en mer jordnær medfølelse som alternativ». Mon tro hva Stærk mener om Jens Bjørneboes forord til Marki De Sades roman Justine?
Spørsmålet alt står og faller på, er om boken er perifer eller mainstream. Det at den har solgt 2 millioner eksemplarer, er utgitt på seriøse forlag og anmeldt i de toneangivende intellektuelle organer, gir svaret på dette spørsmålet. Ellers er dette i bunn og grunn en avart av Handke-debatten. Karl Ove Knausgårds innlegg i denne ordlegger min posisjon bedre enn hva jeg selv er i stand til.
Stærk ser nok at han har spent buen for høyt, og tyr i desperasjon til en nedrig form for argumentasjon. Det er å sammenligne objektet som debatteres med noe fullstendig urelatert, som har sterke negative konnotasjoner – og deretter hevde at de to går ut på ett. Stærk hevder at det er som jeg skal «anbefalt» Ku Klux Klan-eposet Birth of a Nation. Jeg har ikke lest den boken, langt mindre anbefalt den.
Så, fritt etter Slagstad: Hvorfor skal offentligheten belemres med Stærks åpenbare kaos? Historiefortellingen er forskrudd, parallellene er pinlige og refleksjonene så ubehjelpelig at man må spørre seg hvorfor og hvordan dette overhodet kom på trykk? Stærk har tapt seg. Jeg ville ventet mer fra en skribent som var en prinsipiell motstander av det sinnelaget han nå er blitt eksponent for.
Det ville være betimelig for Stærk å beklage at han ikke leste hva jeg har skrevet før han fradømte meg min troverdighet. La oss være ærlige: Det vil trolig ikke skje. Derfor er det viktig at du som leser tar deg bryet med å lese min artikkel i The American Interest og deretter leser Stærks innlegg på nytt. Ikke bare fordi Stærk tar feil, eller jo, vent – bare derfor.
Stærk er symptom på en trend der kommentarfeltets sjargong får flyte over i det redigerte ordskiftet hvor fløyene driver krig mot nyanser, og hvor det farligste stedet å befinne seg, er mellom de puritanske ytterpunktene. Det er et tegn i tiden at stadig flere jakter på noe å støtes av. Sunne sinn søker forståelse og mening.