Kommentar

For høy innvandring vil gjøre det vanskelig å fortsatt ha lave sosiale forskjeller i Norge, skriver Sylo Taraku

Hvis det fantes en internasjonal konkurranse over hvilke land som klarer å ha minst sosial ulikhet, ville Norge vært i en egen toppdivisjon sammen med andre nordiske land. Lav grad av forskjeller pleier å henge sammen med andre gode ting som høy grad av tillit og samhold. Forhold som gjør Skandinavia til Skandinavia. Men ifølge Fafos forskningsprosjekt «Den nordiske modellen mot 2030», kan Norge rykke ned i samme divisjon som Frankrike innen 2030: «Hvis utviklingen fortsetter som i de nordiske landene med dårligst resultater, vil sysselsettingsgraden og ulikheten i 2030 være omtrent som i Frankrike i dag. Den nordiske modellen kan forvitre og nordiske særtrekk svekkes.»

Vi er med andre ord på topp, men likevel inne i en nedadgående trend. Ulikhetsutviklingen i Norge har siden 1980 vært raskere enn i OECD i gjennomsnitt. Men hva er galt med Frankrike? Og hva må vi gjøre for å unngå å havne i samme ulikhetsliga som dem?

Tidligere i år var jeg i Frankrike for å se nærmere på hvordan det går med to grupper som rammes mest av ulikhet: Tidligere industriarbeidere som har mistet sine jobber og som ikke henger med i den teknologiske utviklingen, og forstadsinnvandrere som lever segregerte liv i varig utenforskap.

I byen Hénin-Beamount i Nord-Frankrike har befolkningen virkelig merket konsekvensene av globaliseringen på kroppen. Etter at de gruvene ble stengt og stålindustrien kollapset var det ikke noe som stod igjen. Jobbene forsvant til utlandet, og som i mange andre steder nord i Frankrike lever mange på stønad i tredje generasjon. Gruveindustrien kommer aldri tilbake, og det finnes få andre jobber. Det er ingen fremtid for ungdommer i disse områdene. Området er nå blitt en bastion for franske høyrepopulister.

Situasjonen er enda verre i den beryktede forstaden Clichy-Sous-Bois. Forstaden er bare 15 km fra Paris, men det er som å komme til en annen verden. Bydelen er preget av tilnærmet total etnisk segregering, fattigdom, store boligmaskiner, lediggang og mange sinte og opprørske ungdommer. Tilliten til politi og offentlige styresmakter er nesten fraværende. Brenning av biler er blitt så dagligdags at det ikke lenger har en nyhetsverdi for journalister. Heller ikke her ser ungdommen noen fremtid. Slik kan de bli en lett bytte for både kriminelle gjenger og ekstremistmiljøer som sender noen av dem til døden i Syria.

Hva er til felles med disse to stedene? Det er mye. Nøkkelord er utenforskap og mistillit. På hver sin måte, føler både etniske franskmenn med lav utdannelse og minoriteter seg fremmedgjort og stagnert i et samfunn som utvikler seg videre. De føler seg overflødige, at samfunnet ikke har bruk for dem.

Situasjonen i Norge er overhodet ikke sammenlignbar, men noen av de samme tendensene ser vi også her. I kjølvannet av oljeprisfallet i 2015 har for eksempel mange nordmenn mistet sine jobber i oljeindustrien, men i motsetning til Frankrike er vi flinkere med omstilling. Den norske modellen – med etablerte modeller for koordinert lønnsdannelse og en sterk velferdsstat – har mye av æren for det. Dessuten er vi flinke til å ta i bruk ny teknologi.

Vi har relativ lav arbeidsledighet, men det er viktig å huske på at mange av dem som i Norge regnes som uføre, i andre land ville telt som arbeidsledige, rett og slett fordi det norske arbeidslivet er så produktivt at det er vanskeligere å finne plass til mindre produktiv arbeidskraft.

Den norske modellen er sånn sett både et problem og en løsning. Terskelen for å komme inn i arbeidslivet blir høy for de med lave kvalifikasjoner, samtidig som den fanger opp de som faller utenfor. Plussiden er likevel mye større. Behovet for omstilling i norsk arbeidsliv vil være enda sterkere i årene som kommer. Da trenger vi både et organisert arbeidsliv og en sterk velferdsstat, som evner å investere i kompetanse og som bremser økte sosiale forskjeller.

Den mest krevende omstillingen er likevel i møte med innvandring. Da tenker jeg først og fremst på ikke-vestlig innvandring, og ikke arbeidsinnvandringen fra europeiske land, som er etterspørselsdrevet og som regulerer seg selv. Økende ulikhet i Norge skyldes flere faktorer, men ifølge SSB er innvandring en av de viktigste. Som medlem av Brochmann-utvalget har jeg vært med å utrede konsekvensene av stor innvandring for den norske velferdsmodellen, samt betydningen for faktorer som samhold og tillit. En rød tråd i utredningen er risikoen for at vedvarende høy innvandring vil skape økt ulikhet når det gjelder inntekt, levekår og sysselsetting. Det sies også at høy innvandring innebærer en risiko for verdikonflikter og kulturelle motsetninger. Det er med andre ord lettere å lære å leve med ny teknologi enn med økte kulturelle forskjeller. Også Sverige, som har et arbeidsliv og en raus sosial politikk som likner på vår, er utsatt, nettopp fordi det er krevende å få lavkvalifiserte i jobb.

Skal vi unngå franske tilstander i 2030, må vi lykkes bedre med både omstilling til ny teknologi, men også med integrering av innvandrere. Det siste er lettere sagt enn gjort. For å si det med Brochmann-utvalget: «Økt økonomisk ulikhet er trolig en uunngåelig konsekvens av økt flyktninginnvandring, selv med økt satsing på utdanning og arbeidsrettede tiltak.» (Min utheving).

Det høres veldig pessimistisk ut, men det er viktig å huske at forutsetningen i analysen er «høy innvandring». Hva «høy innvandring» er, er ikke spesifisert nærmere, men det avhenger av absorberingskapasiteten i arbeidsmarkedet og i velferdssystemet. Det er klart lettere å skape sosial mobilitet når vi snakker om tusener enn titusener nye innvandrere årlig. For høy innvandring vil gjøre det svært vanskelig å fortsatt ha lave sosiale forskjeller i Norge.

Det er heller ikke bare antallet innvandrere som kommer som betyr noe for mobilitet og ulikhet. Hvordan vi integrerer de som kommer er óg viktig. Flyktningpolitikken blir ikke særlig solidarisk og rettferdig, dersom mange av de som tas imot ender opp med å leve isolerte liv i håpløshet som i franske eller svenske gettoer.

Mer fra Kommentar