00:00 - 07. juli 2017

Starmus-bakrus

Starmus-festivalen er over, rusen har begynt å gi seg, og flere har allerede begynt å snakke om hvorvidt festivalen bør komme tilbake til Trondheim. På mange måter er arrangementet en stor suksess, som tiltrekker seg ledende vitenskapsfolk fra hele verden. Den retter søkelyset mot kunnskapsbyen Trondheim og NTNU.

Flere har vært kritiske til den skjeve kjønnsfordelingen som preget festivalprogrammet. Vi observerer også at festivalen utelukkende hadde en naturvitenskapelig profil, og at lokale fagmiljøer ikke var spesielt integrert i festivalens opplegg. Man kan derfor spørre seg om folkefesten rettferdiggjorde de 30 millionene det offentlige spyttet inn.

Ifølge arrangørenes hjemmesider har Starmus som mål å gi et bredt publikum en forståelse av vitenskapens bidrag til samfunnet. Dessverre er det et svært snevert bilde av vitenskapen som presenteres. Folk i våre egne fagmiljøer, som stadig må kjempe for å synliggjøres i den teknologiske hovedprofilen, er ikke overrasket over dette. Derfor har få pekt på at festivalen, foruten et par økonomer, ikke har invitert en eneste samfunnsviter, historiker eller medieviter i sin streben etter å belyse de store spørsmålene om vitenskapens rolle i samfunnet.

Hva er egentlig den vitenskapelige gevinsten av en slik type festival, annet en generell omdømmebygging for NTNU?

Når NTNU-sponsede Starmus velger å lage en vitenskapsfestival hvor sentrale deler av samfunnsfaglige og humanistiske fagmiljøer ekskluderes, er det ekstra betenkelig at nettopp samfunnsfaglige og humanistiske temaer preger plakaten. Hva er egentlig den vitenskapelige gevinsten av en slik type festival, annet en generell omdømmebygging for NTNU?

På festivalen sto sesjoner om film, media og vitenskapsfilosofi på programmet uten at noen filmvitere, medieforskere eller vitenskapsfilosofer var invitert til å snakke om sine forskningsområder. I stedet inviterte festivalen et knippe amerikanske kjendiser og forskere fra helt andre felter.

Selv om Stephen Hawking utvilsomt er en av de aller største innen sitt felt, har han ikke større autoritet enn nåtidens fremste sosiologer, filosofer og statsvitere til å uttale seg om menneskehetens framtid på jorda. Hawking omtaler allikevel i sitt foredrag menneskets natur og samfunnets fremtid, uten å referere til forskning på kultur, økonomi eller historie. Når den amerikanske tv-kjendisen Larry King bruker sine tyve minutter på å fortelle vitser og anekdoter, kan man spørre seg om ikke selv den mest middelmådige medieviter ville vært i stand til å gi et bedre innblikk i postfaktasamfunnet King egentlig skulle snakke om. Vi ble i alle fall ikke særlig klokere på forholdet mellom samfunn og media.

Et av festivalens mest forhåndsomtalte arrangementer var en diskusjon om vitenskapens rolle i det tjueførste århundre. Heller ikke her hadde arrangørene invitert noen som forsker på temaet, selv om det finnes en lang tradisjon for å studere nettopp vitenskapens rolle i samfunnet i sosiologi og vitenskapshistorie. I stedet hadde festivalen invitert elleve nobelprisvinnere i fysikk, medisin, kjemi og økonomi. Noam Chomsky, Jürgen Habermas, Thomas Piketty, Slavoj Zizek, Bruno Latour og Jon Elster er noen av navnene som kunne vært aktuelle i en sånn sammenheng.

Når filosofiske, humanistiske og samfunnsfaglige spørsmål diskuteres uten å invitere filosofiske, humanistiske og samfunnsfaglige fagmiljøer, avslører det en naturvitenskapelig ignoranse: man trenger ikke spesifikke kvalifikasjoner for å uttale seg om disse temaene. Dette er ikke en vitenskapsfestival verdig, og framstår som særlig tonedøvt i en universitetsby som allerede preges av store skiller mellom fagmiljøene.

Festivalen fremstår som en naturvitenskapelig, populistisk og populærvitenskapelig fest, som ikke maktet å gå i dybden på noen av samfunnets helt grunnleggende spørsmål om forholdet mellom politikk, økonomi og vitenskap. I stedet ble en rekke foredrag av fremragende forskere presentert, som imidlertid ikke er eksperter på flere av spørsmålene som inngår i festivalens tematiske paraply: Livet og universet. Vi samfunnsvitere lærer tidlig at vi må være forsiktige med å uttale oss generelt og uten å ha belegg for våre påstander. Derfor fremstår det som svært merkelig at noen som har doktorgrad i astrofysikk, skal uttale seg om samfunnsmessige forhold uten referanse til forskningen på feltet.

De siste årene har ønsket om tverrfaglig samarbeid blitt stadig tydeligere artikulert fra NTNUs ledelse. Det er et mål å bryte ned det tydelige skillet mellom Dragvolls og Gløshaugens fagmiljøer, og som ansatte oppfordres vi jevnlig til å alliere oss på tvers av faglige skillelinjer i racet etter synergieffekter, impact og forskningsmidler. På bakgrunn av dette er det skuffende at den NTNU-sponsede Starmus-festivalen er så faglig ensporet. Det fremstår som et paradoks at vi som arbeider ved NTNU må jobbe for å synliggjøre samarbeid, når Starmus-festivalen ikke makter å skape noen slags form for dialog mellom de forskjellige vitenskapelige greinene universitetet faktisk består av.

En vitenskapsfest er en god idé, men da bør man være tydelig på at det er en dyr populærvitenskapelig teknologifestival. Så kan vi eventuelt diskutere om festivalens overfladiske vitenskapsprofil innbyr til gjentakelse på statens regning.

Emil Øversveen og Eli Smeplass er stipendiater i sosiologi ved NTNU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse